Når blir egentlig barn av innvandrerforeldre, norske nok?

Dette er en kronikk skrevet Katharina Jakhelln Semb, Elizabet Gilleberg og Hege F. Hoff- Markedssjef, studenter på masterprogrammet Multicultural Leadership.

Norskfødte med innvandrerforeldre, norsk nok eller bare norsk. Betegnelser på nasjonal- og flerkulturell identitet treffer mer eller mindre godt alt etter hvem du spør.  

Når blir man norsk, hvis man er født i Norge og fortsatt betegnes som norskfødt med innvandrerforeldre? Når er man egentlig bare norsk? Disse spørsmålene oppsto i en diskusjon ved BIs program Multicultural Leadership.

Hvordan vil du bli betegnet?

I forlengelse av denne diskusjonen kom vi, en av studentgruppene på kurset, over flere rapporter og artikler fra Integrerings- og mangfoldsdirektoratet og Statistisk Sentralbyrå. Disse benyttet betegnelsen norskfødte med innvandrerforeldre om personer som er født i Norge av to utenlandsfødte foreldre, og som har fire utenlandsfødte besteforeldre. Vi opplevde å reagere ganske forskjellig på betegnelsen. Elizabet, som har makedonske foreldre som flyttet til Norge før hun ble født, syntes betegnelsen var helt grei, mens en annen opplevde at med denne definisjonen ville jo hennes barn aldri defineres som norske! 

Det er uansett utfordrende å treffe helt riktig når man skal omtale et større antall mennesker som én samlet gruppe. Som individ identifiserer man seg ikke automatisk med måten man i en gitt sammenheng blir beskrevet på av andre. Og man føler kanskje heller ikke tilhørighet til en gruppe man knyttes til, selv om man per definisjon passer inn under den. 

Individets opplevelse og beskrivelse av egen identitet og tilhørighet er kanskje en helt annen. En betegnelse kan følgelig oppleves som generaliserende, at den forsterker stereotypier og er fordomsfull. I sum, kjernen av den identitetspolitiske debatten. 

Norsk nok for de svina?

Diskusjonen om norskhet begrenser seg på ingen måte til et klasserom på BI. I innlegget Norsk nok for de svina i Avisa Oslo fra januar i fjor skrev journalisten Ahmed Fawad Ashrafs: «Lenge har jeg lett etter oppskriften på hva som gjør meg norsk nok. Å avslutte jakten har vært dypt befriende». Artikkelen utløste en omfattende og opphetet debatt om innvandreres opplevelse av sin nasjonale og kulturelle identitet, hva det vil si å være norsk og i hvilken grad man opplever seg norsk eller ei. En av motdebattantene, Abid Raja, beskrev det å være norsk som en følelse, og det å støtte opp om felleskapet og grunnleggende verdier i samfunnet VG 2022.

Bølgen av artikler og debattinnlegg resulterte i antologien Norsk nok: Tekster om identitet og tilhørighet fra 2022 med bidrag fra over tyve forfattere hvor langt de fleste hadde deltatt i debatten. 

Kjært barn, mange navn?

Tidligere leder av den såkalte B-gjengen, Ghulam Abbas, forklarer i biografien Gudfaren at han og hans brødre så på seg selv som både pakistanere, norskpakistanere og norske. I tillegg ble de av andre omtalt som pakkis og utlending. Kjært barn har mange navn? Det er i hvert fall mange måter å omtale egen og andres identitet på, der noen er mer nedsettende enn andre. For Ashraf er det en lettelse å tillate seg det å ikke føle seg norsk, mens det for Abid Raja er fundamentalt viktig å føle stolthet over det å være norsk. Det handler om å søke etter en balanse – å skape sin egen identitet som inkluderer begge kulturer. Usman Chaudhry uttrykker dette i diktet Bindestrek fra diktsamlingen Kall meg pakkis, jeg vet du vil:

               […] Ingenting gratis har jeg fått. 

               Muslim, mann, pakkis, ingen jackpot.

               Vet du hva? Fuck det.

               Jeg skal greie det. Jeg skal eie det.

               Jeg skal elske det.

               Bindestrek-menneske.

Som følge av mange tiår med innvandring gjennomgår det norske samfunnet en identitetstransformasjon. Det er ikke bare vi som tilpasser oss samfunnet, samfunnet må også tilpasse seg oss. Og oss, vår norskhet, er langt fra statisk. Om noen år oppleves kanskje begrepet norskfødte med innvandrerforeldre utdatert fra offisielt hold og nye betegnelser vokser frem. Ifølge filosofen Charles Taylor er anerkjennelsen vi mennesker gir hverandre ikke kun høflighet, men dekker et fundamentalt menneskelig behov. Derfor kan det å føle seg misrepresentert av samfunnet rundt oppleves både reduserende og undertrykkende. 

Navn og betegnelser er forenklende og nødvendige for å effektivisere vår kommunikasjon med hverandre. Men er det optimistisk å tro at det rike, komplekse mysteriet som er vår egen identitet skal kunne speiles med et enkelt ord? Kanskje norsk nok får holde?