Tre spørsmål om politikk

Hender du at du ser en politiker på tv, og klør deg i hodet over hvorfor de er som de er og gjør det de gjør? På BI er både politikk og kommunikasjon viktige fagområder, og BIs egen Tor Bang er lidenskapelig opptatt av begge deler.

Som førsteamanuensis ved Institutt for kommunikasjon og kultur har han ansvar for flere kommunikasjonsprogrammer på bachelor- og på masternivå, og han har også skrevet flere bøker på sine fagområder.'Derfor tok vi med spørsmålene fra Anders, Alvi og Stina direkte til Tor for å forstå litt mer.

Anders (24) spør:

– Jeg skjønner ikke hvorfor politikerne ikke kan ta selvkritikk. Hvorfor innrømmer de ikke feil de gangene de åpenbart har gjort dem? Ville ikke det gjort dem mer troverdige? 

Tor Bang svarer:

– Politikere tar også selvkritikk, men den tabloide oppfatningen sier at de ikke gjør det. Så her er jeg ikke helt innforstått med premissene for spørsmålet ditt, Anders, selv om det er tilsynelatende legitimt.

Men hos noen sitter selvkritikk langt inne. Én forklaring kan være at disse ser på selvkritikk som et tegn på svakhet. Et underliggende premiss som også kan gjøre at noen vegrer seg for å innrømme feil offentlig, er at politikere og deres rådgivere har erfart at medier ikke slipper taket i feilskjær, selv om selve saken er avsluttet.

Likevel er det mange politikere som tar selvkritikk: KrFs leder Kjell-Ingolf Ropstad sa rett ut at gutteromsaken var basert på en dårlig vurdering. Erna Solbergs sushi-gate var en botsøvelse; hun la seg flat. Solberg har flere ganger uttalt at hun ikke ville ha valgt de ordene, for å forklare, eller bortforklare koalisjonspartneres utspill. 

Om en unnskyldning forbedrer politikernes omdømme, og dermed troverdighet? Ropstad gikk ikke av i ære, akkurat. Trond Giske gikk av med en kvalifisert beklagelse, unnskyld hvis jeg… og glefset på vei ut av døra – uten at det nødvendigvis styrket troverdighet og omdømme. De to saksforholdene og reaksjonene er imidlertid ulike. Dermed er det vanskelig å svare generelt på spørsmålet ditt, Anders.

Alvi (20) spør:

– Jeg synes det er rart at politikere kan hoppe fra ministerpost til ministerpost. Hvorfor er det ikke et krav om forkunnskaper på feltet de skal være minister for? 

Tor Bang svarer:

– Supert spørsmål, Alvi. Hvis man skulle stille krav til formelle forkunnskaper, ville Bent Høie ikke kunne være helseminister. Jeg tror mange vil være enig i at han har vært et av Solberg-regjeringens sterkeste kort, selv om han ikke er utdannet i helse- og omsorgsfag. Under pandemien har han tatt livsviktige beslutninger basert på faglig innsikt og råd fra FHI og Helsedirektoratet. Spørsmålet ditt, og en utledning av det, vil avsløre at politikk utvikles i partier, tenketanker og koalisjoner, og i stor grad utføres av og i embetsverk og byråkrati. 

Politikere bør kanskje ikke være for opptatt av egne fag. Tidligere fornyings- og administrasjonsminister Victor Normann var en anerkjent NHH-professor i internasjonal økonomi. Faglig sett burde statsråd-rollen ha vært en walk in the park for en av hans kaliber. Politisk sett syntes han det var komplisert.

En minister er en del av et regjeringskollegium som må balansere mange hensyn, og stå sammen om beslutninger. Det er hele regjeringen som samlet holdes ansvarlig for smittespredning i skoler, kinoer og teatre, og for arbeidsinnvandring til verftsindustrien på Vestlandet, for å nevne noe. Da er det regjeringsmedlemmenes politiske ferdigheter som samler og iverksetter tiltak, basert på ofte motstridende råd fra fagmiljøer og næringsliv.

Stina (23) 

– Hvorfor legges det så mye vekt på om politikere er likandes i norsk politikk? 

Tor Bang svarer:

Takk for spørsmål, Stina.

Politikere er som oss andre: ingen ønsker å bli betraktet som elitistisk. Folkelighet er en dyd, mens å få et elitestempel er problematisk i Norge. Jonas Gahr Støres sliter med et slikt image, med sin gamle familieformue, adresse på beste vestkant og toppkarakterer fra et av verdens ledende universiteter i Paris.

Før ble politikere presset til å være med i underholdningsprogrammer på TV og i radio. Tidligere statsminister Jens Stoltenberg overvar et bilrally, i et forsøk på å fremstå som småharry og dermed folkelig. Noen av de kleineste TV-øyeblikkene fra valgkampen i 2021 var sannsynligvis Jonas Gahr Støres boksekamp, og Erna Solbergs møte med en punchbag. Selv syntes Gahr Støre at boksekampen hadde vært kampanjens høydepunkt.

Det er vanskelig å forstå at noen tror at slikt kan overbevise usikre velgere. Politikere som virker nedlatende, eller får velgere til å føle seg små, kan komme til å merke det på valgdagen. MDG erfarte sannsynligvis det. MDG-politikere kunne fremstå som kompromissløse og hånflirende bedrevitere, slik vi husker den sure elevrådslederen på videregående.

Noe av det som gjør det viktig for politikere å bli likt, handler om karismatisk ledelse. Dette begrepet forklarer lederegenskaper som en persons utstråling, sjarm og formidlingsevne. Karisma bygger etos, troverdighet, basert på omgivelsenes skjønn, ikke på en målbar faglig og faktisk troverdighet. USA tidligere president Barack Obama, for eksempel, fløt på sin karisma, i alle fall da han ble valgt første gang.