Trumps vanskelige strategivalg

Trump ønsker «America First». Men, et viktig hinder på veien er USAs gjeldssituasjon. Statsgjelden er stor, og utgjør over 120 prosent av bnp, med økte renter er det dyrere å betjene gjelden. Og det stopper ikke her, underskuddet er stort, og ifølge USAs budsjettkontor vil gjelden dobles innen 2035.

Det er ikke bare militærmaktens «overstretch» som gjør at stormakter faller; gjeld og dårlig økonomi kan også skape nedgang. Den franske revolusjonen startet med en finansiell krise. Krigsgjeld og sløsing førte til sult og økte skatter, som i siste instans endte med voldelig revolt.

Historikeren Niall Ferguson har nylig studert sammenhengen mellom gjeld og makt i internasjonal politikk. Han bruker begrepet «Fergusons lov», nemlig tesen om at stater som bruker mer på å betjene sin gjeld enn på forsvar og sikkerhet, ikke lenger vil kunne være stormakter.

«Loven» har sitt navn etter Niall, men fra navnebroren Adam som i 1767 utga «Essays on the History of Civil Society». I den historiske gjennomgangen av stormakters vekst og fall finner han at «Fergusons lov» synes å stemme. Høy gjeld og finansielle vansker drev nedgangen i blant annet Spania, det Ottomanske riket, det franske kongehuset og Østerrike-Ungarn. Det finnes variasjoner og nyanser. Stater kan tåle å krysse skjæringspunktet nå og da, men de kan ikke være i ubalanse over tid. Da vil de få nedgang og svekket status, og ofte også indre ustabilitet. 

For første gang på hundre år nådde USA dette magiske krysspunktet i 2024. USA brukte da 3,1 prosent av bnp på å betjene gjeld og omtrent 3,0 prosent på forsvar. Den videre trenden synes også ganske klar: Det er ventet at statsgjelden vil øke og kostnadene ved å betjene den vil derfor trolig øke. Trump har også antydet at han ønsker betydelig reduksjon i forsvarsbudsjettet.

«Fergusons lov» rimer dårlig med «America First». Noe må derfor gjøres.

Hva kan USA gjøre når de har stor gjeld?

Det er i prinsippet fem måter stater kan redusere gjeldsbelastningen på:

1. Økonomisk vekst: Økonomien kan vokse raskere enn gjeldsveksten. Men dette er vanskelig. Vekstraten i store og utviklede økonomier flater ofte ut og gjelden kan også gjøre det vanskeligere å vokse.
2. Stramme inn offentlige utgifter eller øke skattene: Noen land måtte sette tæring etter næring etter finanskrisen. Men, gradvise kutt i offentlige utgifter er vanskelig. Det gir også gjerne kortsiktige økonomiske kostnader og store politiske kostnader. Musks DOGE er kanskje et forsøk på radikale kutt, men fremgangsmåten møter motstand, og skaper usikkerhet og polarisering. De administrative kostnadene er uansett en liten andel av totalen, og de store pengene drives av sosial- og helseutgifter. Om disse fredes, er det begrenset hva man får til. Skatteøkning er neppe aktuelt for Trump. Med disse to strategiene vil de som eier gjelden bli lykkelige. De vil få pengene sine. Men det finnes også måter der långiverne kommer dårligere ut:
3. Inflasjon: Gjeldsbyrden kan reduseres ved uventet økning i inflasjon, slik at realverdien av gjelden vil falle. Men inflasjon kommer også med en rekke problemer. Velgerne liker det ikke, og økonomien trives normalt heller ikke med høy inflasjon. USAs gjeld er ganske kortsiktig, og de må derfor stadig fornye gjelden. Med økt inflasjon vil långiverne derfor kreve høyere rente for nye lån. Noen långivere har også inflasjonssikrede obligasjoner.
4. Staten kan drive såkalt finansiell undertrykkelse, og holde den nominelle renten lavere enn hva den ellers ville ha vært. Økonomene Carmen Reinhart og Maria B. Sbrancia har vist at denne strategien var utbredt i mange land i etterkrigstiden og at den var effektiv for å ta ned gjeld. Reguleringer satte øvre grenser for renter, krav til nasjonalt eierskap, krav om at finansielle foretak eier gjeld mm. Liberaliseringen på 80-tallet fjernet slike restriksjoner. Det vil være vanskelig og krevende å re-regulere kapitalbevegelser over landegrensene.
5. Restrukturering av gjeld: Stater kan, som husholdningene, be om å få strekke ut varigheten på løpetiden på gjelden eller få långiverne til å ettergi gjeld. Slik restrukturering er ikke uvanlig, og det har skjedd i fremvoksende markeder og i utviklingsland. Men det er nytt og radikalt om USA, som i dag har status som risikofri gjeld, ønsker å gå denne veien. Men det er altså dette som diskuteres i Stephen Mirams notat. Han spekulerer i at stater kan tilbys, eller presses til, å konvertere løpetiden på obligasjoner til 100 år, mot sikkerhetsgarantier. Om det er realisme i dette vet ingen, men han ble i mars leder for Council of Economic Advisors.

I tillegg, USA har selvsagt også en særlig posisjon som verdens reservevaluta, og de kan i prinsippet trykke penger uten de samme negative konsekvensene. Men heller ikke det er noen lett vei.

Ingen vet hvilken strategi Trump vil følge. Det er vanskelige valg. Dersom Trump ikke gjør noe med gjelden, vil trolig «Fergusons lov» spille seg ut og USAs ledende rolle svekkes. Dersom Trump forfølger en av de siste strategiene, vil tilliten til USA også svekkes.

Trump anklaget Zelenskyj for å ha dårlige kort – hans egne er heller ikke så sterke. Norge er gjennom Fondet stor långiver til USA, og vi bør tenke nøye på hvordan vi spiller våre.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/globalt/gjeldsvekst/donald-trump/elon-musk/trumps-vanskelige-strategivalg/2-1-1797768