Må det smelle før vi kan lære?

Enhver som beveger seg i Oslo sentrum kan se at beredskapen for hindre noen i å etterape det Breivik gjorde der 22. juli 2011 er meget god. Det er ikke lengre mulig å kjøre en varebil med sprengstoff tett inntil en offentlig bygning og forlate den der. Stengsler av ulike slag vil effektivt stoppe slike forsøk.

Kan vi dermed si at sikkerheten er på topp i hovedstaden? Det kan vi neppe, siden et mulig neste forsøk på terroranslag trolig vil gå ut på noe helt annet. Selvsagt er det andre sikkerhetstiltak på plass også, men det ser ut til at beredskapen er sterkt farget av en bestemt fortidig hendelse. Alle kan se at vi har lært av den smellen, men har vi reflektert nok over hvor og hvordan det kan smelle neste gang?

Sikkerhetsrådgiver Kristian Gould i Equinor har vært gjest i podkasten Ytringsklima (14. januar 2025) og snakket med meg om betydningen av å oppdage svakheter i det som er normal praksis på arbeidsplassen. Det er uheldig om det må skje en krise før vi kan lære. Når ting går galt, har vi en tendens til å tenke at noen må ha vært uoppmerksomme og gjort en tabbe, og dermed satt i gang en årsakskjede som har fått et alvorlig, skadelig utfall. I virkeligheten kan det være at alle de involverte har gjort mer eller mindre det de pleier å gjøre i en normal arbeidsøkt. Likevel har det gått galt.

Gould er opptatt av at grunnlaget for læring ofte er dårlig rett etter en krise. Da vil alle være opptatt av å beskytte seg selv og skjule egne spor. Vi er i bedre læringsmodus når alt foreløpig har gått fint og folk har lave skuldre, men da kan vi mangle motivasjonen for å rette blikket mot mulige forbedringspunkter.

Vi må ikke bli slaver av egne rutiner og vaner

Tjue dager før Breiviks terroranslag i Oslo ble København rammet av et voldsomt skybrudd, med regnmengder langt utover det normale. Regnet gjorde enorm skade, og lammet infrastruktur i flere dager. Året etter hadde København på plass en skybruddplan, med detaljerte instrukser for hvordan byen skulle forberede seg på og begrense skade ved nedbørsmengder langt utover det normale. Planen tok for seg krav til nybygging og endring av eksisterende strukturer i byen. Vannets veier ut av byen ble nøye kartlagt og innarbeidet i planen.

I Oslo og andre byer går det langsommere med å få på plass en skybruddplan. Her har det ikke vært noen tilsvarende dramatisk hendelse som har utløst innsats for å lære og forberede seg. Danskene fikk oppleve på kroppen hvor ødeleggende et skybrudd kan være, og dette mobiliserte til innsats. I teorien vet myndigheter og ledere i andre storbyer at naturkreftene kan treffe dem akkurat slik de gjorde i danskenes hovedstad, men det ser ikke ut til å være nok til å skape initiativ og handling til å revidere byplanleggingen. 

Naturkreftene er det lite vi kan gjøre med, men egen praksis i organisasjoner kan justeres og forbedres uten at det trenger å smelle først. Innsatsen for kritisk å studere egen adferd er et eksempel på sokratisk, anvendt filosofi. Den føyer seg inn i en mer enn to tusen år gammel filosofisk tradisjon som handler om å forebygge at vi blir slaver av egne rutiner og vaner. I ethvert fellesskap er det behov for med jevne mellomrom å ta egen praksis opp til kritisk vurdering. Hvordan kan vi stramme til og bli bedre til å løse oppgavene våre? Hvilke skjulte huller og mangler eksisterer i måtene vi normalt gjør ting på?

I Oslo er vi ekstra godt forberedt på neste terroranslag inspirert av det som inntraff 22. juli. I København er beredskapen for å møte neste enorme skybrudd bedre enn i de fleste andre storbyer. Det er dramatiske enkelthendelser som mobiliserer til innsats for å forsterke og endre egen praksis, men det er også mulig å ta slike initiativ i forkant. Det skjer ikke av seg selv. Noen trenger å vise lederskap og invitere andre med på den filosofiske innsatsen det er å sette kritisk søkelys på hverdagens rutiner og normale handlemåter.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv