Er Trump et forbilde, eller unntaket som bekrefter regelen?

Adferden og personligheten til USAs president har vært gjenstand for mye omtale den siste tiden.

Forskere har lenge vært opptatt av hvilke personlighetstrekk som er viktigst både for å få lederroller og for å fungere godt som leder. Mange av dem har sett på de fem trekkene som inngår i den mye brukte femfaktormodellen («Big Five»): ekstraversjon, åpenhet for nye erfaringer, planmessighet, omgjengelighet og følelsesmessig stabilitet.

Tidligere studier tyder på at ekstraversjon har spesielt stor og positiv betydning for ledere. Omgjengelighet, dvs. vennlighet, omtanke og høflighet, har derimot typisk sett ut til å ha liten betydning sammenlignet med de andre trekkene.

Disse funnene kan kanskje bidra til å forklare hvorfor en person med ekstremt høy ekstraversjon og ekstremt lav omgjengelighet har klart å bli valgt til den mektigste personen i USA. Trump elsker å omgi seg med folk, har høy energi og snakker som en foss. Men han er også lite opptatt av å skape gode relasjoner. Han strør om seg med nedlatende betegnelser og viser åpenbar forakt for andre. All kritikk preller av. Mange følger ham og beundrer ham. Er han dermed en god rollemodell for andre ledere?

Fryktbasert og fiendtlig ledelse

En ganske fersk oversiktsstudie av Blake og kolleger nyanserer bildet. Studien er basert på forskning gjennom 22 år. Den viser at en leders grad av omgjengelighet har en klar og positiv sammenheng med en effektiv lederstil, konstruktiv lederadferd og hvor gode resultater lederen skaper for sine oppdragsgivere. Høy omgjengelighet øker sannsynligheten både for å bli valgt til lederroller og for å levere gode resultater som leder.

Forskerne fant ingen forskjeller mellom menn og kvinner når det gjaldt betydningen av omgjengelighet for å få lederjobber. Omgjengelighet hadde også den samme, positive effekten på mulighetene for å bli valgt til leder, uavhengig av ledernivå. Toppledere kunne derimot slippe unna med noe lavere omgjengelighet enn mellomledere, og fremdeles bli sett på som effektive. Funnene tydet også på at høy omgjengelighet var viktigere i en kollektivistisk kultur enn i en individualistisk orientert kultur. USA er et eksempel på det siste.

Min tidligere kollega, psykologiprofessor Paul Moxnes, skriver i et innlegg på Facebook nylig, at «de egenskaper som gjør Trump så populær hos så mange, er de samme som skaper problemer for andre».

Trumps kombinasjon av personlighetstrekk gjør at noen ser på ham som sterk og kompromissløs, og som en redningsmann i krevende økonomiske og politiske tider. I alle fall så lenge Trump ikke rammer dem selv. Andre ser på Trump som udannet, ukontrollert og uforutsigbar. Og stadig flere peker på paralleller mellom Trump og velkjente diktatorer.

Det eneste vi vet nå, er at ingen vet hva Trump egentlig vil, hvem han vil støtte i fremtiden eller hvem han plutselig vil støte ut i kulden. Hverken allierte land eller nære støttespillere kan føle seg trygge. Når ryker Elon Musk? Dette er fryktbasert og fiendtlig ledelse. Denne lederstilen praktiseres ofte av personer som er lite omgjengelige, maktkorrumperte og narsissistiske.

Det er lett å finne eksempler på ledere som er lite omgjengelige. Men å være en sterk og effektiv leder er ikke det samme som å være lite omgjengelig. I arbeidslivet er betydningen av gode relasjoner mellom ledere, medarbeidere og samarbeidspartnere uomtvistelig. Med gode relasjoner menes tillit, respekt og gjensidig forpliktelse. Dette fordrer ledere som ser verdien av omgjengelighet og har god evne til selvregulering. Omgjengelighet burde derfor tillegges større vekt ved utvelgelse av ledere, ikke mindre.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/ledelse/ledelse/linda-lai/dn-ledelse/er-trump-et-forbilde-eller-unntaket-som-bekrefter-regelen/2-1-1791379