Bech Holte og de mytiske 1990-årene: Forskning og nyvinninger er forklaringen

Det har oppstått en kamp om hvordan 1990-årene skal forstås i den større fortellingen om Norges økonomiske utvikling som følge av Martin Bech Holtes bok «Landet som ble for rikt». Diskusjonen om bnp-statistikk og produktivitetsvekst er viktig, men underspiller den kvalitative endringen av norsk økonomi.

Som Martin Bech Holte er inne på i sin bok, foregikk en radikal transformasjon av norsk økonomi i 1990-årene som kan oppsummeres med begrepet digitalisering. Makrostatistikk egner seg imidlertid ikke til å årsaksforklare teknologisk endring.

Det er mange fortellinger fra 1990-årene om både private og offentlige organisasjoner som erstattet manuelle operasjoner med maskinelle. Bech Holte bruker markedsvendingen som forklaring, altså at når konkurransen økte og markedsmekanismene fikk virke friere, så økte også innovasjonstakten.

Kan det virkelig ha vært så enkelt?

Den dramatiske bankkrisen fra 1987 danner bakteppet for 1990-årenes digitalisering. I kjølvannet av krisen var terskelen for å ta i bruk ny teknologi like lav som viljen til kostnadsbesparelser og nedbemanning var høy.

Men teknologiene som digitaliserte økonomien vår, ble jo ikke skapt der og da. I boken om Sintefs historie, som jeg har skrevet sammen med Knut Grove og Håvard Brede Aven, viser vi at det går en direkte rød tråd fra den norske stats beslutning om å bygge opp datamaskiner og et forskningsmiljø rundt dem i 1950-årene til 1990-årenes digitalisering.

Det gjelder for flerfaseteknologien, automatiseringen av metallindustrien, samt digitalisering i tjenestesektoren. I stedet for å stirre oss blinde på bnp-tall, kan vi ved å gå tilbake til denne tråden få en annen forståelse av 1990-årene.

Vi sporer skaperkraften i Norge i 1990-årene til et helt økosystem for innovasjon som ble møysommelig bygget opp i Norge etter annen verdenskrig. Da ble et knippe uavhengige oppdragsforskningsinstitutt etablert for å bidra til landets industrielle utvikling, som Forsvarets forskningsinstitutt, Institutt for atomenergi, Sentralinstituttet for industriell forskning, og så opprøreren Sintef i Trondheim.

Et hovedpoeng i vår bok er at alle innovasjonene Sintef var med på å få til, aldri ble skapt av instituttet alene. Snarere var det systemet av uavhengige oppdragsforskningsinstitutt, oppdragsgivere i privat og offentlig sektor, samt universitet og høyskoler, hvor alle vekslet mellom å være samarbeidspartnere og konkurrenter, som må ta æren.

Innenfor dette systemet spilte aktørene hverandre gode i en felles jakt på forståelse og bedre løsninger. Et spleiselag mellom staten i kraft av sine forskningsmidler og private bedrifter og offentlige etater som har betalt for forskningsoppdrag, gjorde det mulig å bygge opp stabile kunnskapsmiljøer i instituttsektoren.

Uten stabile kunnskapsmiljø og tette samarbeidsrelasjoner mellom forskning og brukere av forskningen er det vanskelig å se for seg den norske digitale revolusjonen.

Er vi dårligere rustet nå?

Martin Bech Holtes argumentasjon for kutt i offentlig pengebruk, store visjoner og geniale gründere baserer seg på en overfladisk forståelse av drivkreftene bak 1990-årenes innovasjon og omstilling. Selv om store visjoner og geniale gründere spilte en viktig rolle, så la økt offentlig pengebruk på forskning etter annen verdenskrig grunnlaget for innovasjonene.

I tillegg må vi anerkjenne innsatsen til en ukjent mengde helt vanlige forskere, teknologer og arbeidstagere. De la ned mye rutinemessig vedlikeholdsarbeid, kodearbeid og «hverdagsforskning» av lite spektakulær karakter over lang tid.

I 1990-årene kunne vi høste fruktene av all denne forskningen og teknologiutviklingen.

I en slik forståelse av 1990-årene ligger det inspirasjon å hente for dem som nå funderer på hvordan produktiviteten kan bedres og omstilling av økonomien gjennomføres. Det økosystemet som ga Norge skaperkraft er nemlig blitt satt under press de siste 15 årene istedenfor å ha blitt hegnet om og videreutviklet.

Lærdommen fra Sintef-historien er verdien av å bruke både offentlig og private midler på langsiktig forskning og teknologiutvikling og at vi anerkjenner bredden av alle som bidrar til innovasjon og omstilling.

For å føre en god nok debatt om dagens behov for innovasjonskraft, omstillingsevne og høyere produktivitet trenger vi mer kunnskap om 1990-årene.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/innlegg/produktivitet/okonomisk-vekst/okonomisk-historie/bech-holte-og-de-mytiske-1990-arene-forskning-og-nyvinninger-er-forklaringen/2-1-1785693