Siden jul har mye interessant blitt sagt om finanspolitikk og hvor rike vi burde vært – men for lite sagt om samfunnsøkonomisk effektivitet og den vidunderlige prismekanismen.
De siste helgene har skiføret vært bra, og jeg har uoriginalt nok vært på markastuen Kikut med kaffe og vaffel i hendene mens jeg prøver å finne en sitteplass. Ikke fordi det ikke finnes tomme seter der – det er alltid masse tomme seter i Kikutstua. Men folk holder dem av mens de står i kø.
Noe av det mest irriterende som finnes, er folk som holder av plass mens de gjør noe helt annet.
Det burde ikke være vanskelig å skjønne mekanismen som løser dette problemet: Innfør en minuttpris på stolene og sett heller ned prisen på kaffe og vaffel. Vips så får du effektivitet – folk tar innover seg at stolen har en bedre alternativ anvendelse enn å stå tom mens de selv står i kø.
Man må kanskje være en yrkesskadet samfunnsøkonom for å tenke sånn på ledige stoler. Men fiffig nok, cirka halvparten av folkene i køen på Kikut snakker om Martin Bech Holtes økonomibok. Så det finnes tilsynelatende en genuin interesse for ressursutnyttelse der ute.
Er det ikke litt rart? Å holde av stol til seg selv og samtidig tyte om hvordan staten sløser med ressurser?
Det er kanskje sånn at det samfunnsøkonomiske begrepet effektivitet egentlig ikke er særlig gøy. Og den enkle økonomiske mekanismen – pris – enda mindre så. Det hadde neppe gått så greit med Kikuts omdømme hvis vertskapet innførte effektivitetsfremmende stolprising.
Vi ser dette veldig mange steder i politikken. Strøm er blitt et stjerneeksempel. Ren strøm har fått veldig høy verdi i Europa. Dermed stiger strømprisen der nede, og via strømkablene når prisveksten frem til Norge også. Topp! Prishoppet forteller oss at strømmen vi bruker, koster samfunnet mer enn før – på tide å kutte forbruket litt. Men det er vi tydeligvis ikke så interessert i, og dermed har vi isteden stemt frem strømstøtte til husholdninger og utvalgte bedrifter.
For å gjøre det enda drøyere: Samtidig som vi subsidierer bruk av kraft, skal vi redde miljøet ved å bruke enorme summer på å produsere dyr vindkraft. Et alternativ kunne vært å sende strømmen vi allerede lager, til de som verdsetter den høyere enn oss, og kutte den strømbruken som vi uansett ikke er villige til å betale noe særlig for. Det ville vært effektivt.
Det er innmari vanskelig å forstå at nordmenn virkelig ønsker å subsidiere både produksjon og forbruk av strøm samtidig.
Valget mellom skatt og offentlige utgifter er litt i samme gate. Av en eller annen grunn har nordmenn i 20 år tenkt at oljepenger er noe annet enn vanlige penger, og at de må gå til offentlige utgifter uten å prioriteres opp mot skattekutt. Dette er dumt, fordi skatter lager kiler mellom prisene og lønningene vi står overfor og verdien av varer og tiden vår.
Å bruke oljepenger på å få den skattekilen ned, kunne vært fint. Mange samfunnsøkonomer har prøvd å si at prioriteringen av utgiftsvekst ser litt rar ut, men budskapet har inntil nå slått dårlig an.
Ville vi jobbet mye mer om skattekilene falt?
Uklart. Mange ville nok blitt litt latere av å få mer penger for en gitt arbeidsinnsats. Men prisene ville blitt mer riktige – og folk ville derfor tatt valg som i større grad veide samfunnsøkonomiske kostnader og gevinster opp mot hverandre.
Det er ikke nødvendigvis så galt om folk jobber mindre når de blir rike – hvorfor er det bedre å bruke rikdom på konsum? Så veldig galt er det nødvendigvis heller ikke om folk sparer mindre når staten sparer mer – eller er høy sparing et mål i seg selv?
Det generelle problemet er heller at når oljepenger går kun til utgifter, står folk overfor priser som gir dem liten gevinst av å treffe gode valg.
I diskusjoner om bruk av oljepenger, savner jeg effektivitetsperspektivet og konfrontasjon med vår aversjon mot å bruke den enkle mekanismen som best bidrar til effektivitet: pris.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/okonomi/okonomi/makrookonomi/produktivitet/ingen-liker-slosing/2-1-1770654