Sikkerhetsloven gir stort potensial for samhandling mellom myndigheter og næringsliv, og potensialet bør utnyttes. Ellers kan det bli for dyrt for selskapene å være «på den sikre siden».
Vi lever i en ny sikkerhetspolitisk virkelighet. Russland og Kina beskrives av sikkerhetsmyndighetene som betydelige trusselaktører for norsk næringsliv. Med økt sikkerhetsrisiko er også samfunnsansvaret for norske selskaper skjerpet.
Lov om nasjonal sikkerhet gir staten hjemmel til å bestemme at loven skal gjelde for private virksomheter som har betydning for grunnleggende nasjonale funksjoner. Da sikkerhetsloven ble vedtatt i 2018, var det et uttalt mål å styrke samhandlingen mellom myndighetene og næringslivet, og å legge til rette for at forebyggende sikkerhetsarbeid mot etterretningsvirksomhet, sabotasje og terroranslag kan gjennomføres på en mer effektiv og forsvarlig måte.
Sikkerhetsloven påvirker ulike deler av private virksomheter gjennom krav til sikringstiltak.
En kategori av tiltak gjelder informasjonshåndtering. Informasjon skal skjermes der det kan skade nasjonale sikkerhetsinteresser at den blir kjent for uvedkommende, går tapt, blir endret eller blir utilgjengelig.
Mange private selskaper har it-løsninger designet nettopp for at informasjon skal flyte mest mulig fritt mellom ulike deler av virksomheten – for eksempel skyløsninger, som innebærer at data ikke lagres lokalt, men gjøres tilgjengelig fra eksterne serverparker.
Mange virksomheter kjøper databehandlingstjenester fra utlandet for å spare kostnader. Da er det krevende å skille ut og holde adskilt informasjon som etter sikkerhetsloven skal være skjermet.
En annen kategori er fysiske tiltak for å beskytte kritiske objekter mot skadeverk. Nye sikkerhetsbarrierer kan være til hinder for effektive arbeidsprosesser eller stride mot gjeldende rutiner for beredskap og helse, miljø og sikkerhet (HMS). Utfordringene for private virksomheter er andre enn i forsvarssektoren, hvor alle deler av et anlegg ofte er undergitt lignende tiltak «innenfor gjerdet».
En tredje kategori gjelder personellsikkerhet. Ansatte som skal ha tilgang til sikkerhetsgradert informasjon eller skjermingsverdige objekter, må være autorisert og i visse tilfeller klarert av myndighetene. Sikkerhetsloven krever inngående vurderinger av ansattes sikkerhetsmessige egnethet og lojalitet. Ansatte som ikke får autorisasjon eller klarering, vil måtte sies opp eller overføres til andre stillinger. Slike endringer griper inn i arbeidstagerens rettigheter og innebærer merkostnader for virksomheten.
Etter sikkerhetslovens system må den enkelte virksomhet selv dekke kostnadene for slike sikringstiltak. Det ligger naturlig for private selskaper å søke å holde slike kostnader så lave som mulig. Samtidig kan selskapene ikke la være å oppfylle sikkerhetslovens krav fordi det blir for dyrt.
Sikkerhetslovens prinsipp om proporsjonalitet mellom mål (økt sikkerhet) og middel (kostbare tiltak) gjør det mulig å begrense kostnadene når ytterligere sikkerhetstiltak ikke vil gi nevneverdig effekt. Men prinsippet vil bare et stykke på vei avhjelpe den underliggende interessemotsetningen mellom selskaper som underlegges loven og myndighetene, som må sørge for best mulig beskyttelse av nasjonale sikkerhetsinteresser.
Med sin funksjonelle utforming gir sikkerhetsloven rom for løsninger som er konkret tilpasset privat virksomhet og den enkelte nærings- og samfunnssektor. I praktiseringen av loven er det stort potensial for samhandling mellom myndighetene og næringslivet. Det potensialet bør utnyttes, slik lovgiver har lagt opp til.
Slik verden er blitt, må næringslivet uansett innstille seg på at sikkerhetsloven er kommet for å bli – og at myndighetenes perspektiv vil være at næringslivets kostnader ved å være «på den sikre siden» er en forretningsmessig risiko som følger naturlig av dagens sikkerhetspolitiske klima.
Innlegget er basert på en fagartikkel som publiseres i neste nummer av tidsskriftet Magma. Henrik Jorem er ansatt i Equinor ASA, men synspunktene står for egen regning.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/innlegg/beredskap/sikkerhetsloven/sikkerhetspolitikk/bedriftene-betaler-for-nasjonal-sikkerhet-men-hvor-mye/2-1-1778498