Hvorfor er «mørke» personlighetstrekk så vanlige blant ledere?

Det er blitt skrevet mye om ledere med såkalte mørke personlighetstrekk, som grandios narsissisme, Machiavelli-aktige trekk eller psykopatiske trekk. Kombinasjonen av disse trekkene kalles ofte den mørke triaden.

Forskningen på feltet viser at mørke personlighetstrekk både er vanlige blant ledere, og ofte har klare skadevirkninger på lederens organisasjon og medarbeidere. Et viktig spørsmål blir derved hvorfor mange personer med mørke trekk klarer å få og beholde lederposisjoner med mye makt, også over tid? Og hvorfor velger mange å følge og støtte disse lederne, til tross for adferd som er åpenbart kritikkverdig?

Den anerkjente maktforskeren Jeffrey Pfeffer mener at det blir for ensidig å vektlegge de negative sidene av de såkalt mørke personlighetstrekkene mange ledere har. Mange ledere med mørke trekk skaper gode resultater, både for organisasjonen og seg selv. Mørke personlighetstrekk øker blant annet sannsynligheten for å få lederjobber, opprykk til toppleder-sjiktet og solide lønnsøkninger, særlig blant menn.

Pfeffer mener at når såkalte mørke trekk er så vanlig blant ledere, også blant de vellykkede, blir det feil å definere ledere med disse trekkene som avvikende eller personlighetsforstyrrede. Han mener det er naivt å bli overrasket over mørke trekk hos ledere. Man bør tvert imot forvente det. Og ikke minst bør man ikke undervurdere hvilken appell personer med slike trekk kan ha. Trump nevnes ofte som et eksempel på det siste.

Appell er et viktig stikkord i denne sammenheng. Noen forskere har argumentert for at ledere med mørke trekk er gode til å føre andre bak lyset, og forføre andre til å bli lojale, nærmest mot sin egentlige vilje.

Pfeffer mener derimot at svaret er enklere. Mange ledere med mørke trekk har en adferd som andre ønsker hos en leder. For eksempel er ledere med mørke trekk ofte effektive, utholdende og visjonære. De tar oftere risiko. De er ofte svært selvsikre, og virker derfor mer kompetente enn de faktisk er. Med andre ord kan ledere med mørke trekk ofte fremstå som prototypiske eksempler på ledere, det vil si som veldig «lederaktige».

Adferden til ledere med mørke trekk kan også ofte ligne på både transformasjonsledelse og karismatisk ledelse, og det kan være vanskelig å skille mellom de positive og negative variantene av dette eller avsløre lederens egentlige motiver.

Ledere med mørke trekk er dessuten ofte gode på det som ofte kalles «politiske» ferdigheter. Dette innebærer å være god på å manøvrere i organisasjoner for å oppnå egne mål. Eksempler er å være selvbevisst, skaffe seg et godt nettverk, være sosialt smart og fremstå som oppriktig og velmenende. Disse ferdighetene har vist seg å ha sterke, positive effekter på hvordan andre oppfatter en person og også mulighetene til å gjøre karriere og få følgere.

Sist, men ikke minst, mener Pfeffer at mange ledere med mørke trekk utstråler makt og suksess, og at mange andre derfor trekkes mot dem og ønsker å følge dem. Det at ledere med mørke trekk oftere bryter normer og spilleregler, kan også bli tolket av andre som et tegn på nettopp makt og status.

Pfeffer argumenterer derfor for at vi i mindre grad bør vektlegge stigmatiserende, diagnoseaktige merkelapper på ledere med visse typer personlighetstrekk. I stedet bør vi se nærmere på hvilken type adferd som fungerer best for å oppnå ulike mål i ulike settinger.

Det betyr naturligvis ikke at ledere eller lederkandidater bør tilstrebe en narsissistisk, manipulerende eller psykopatisk stil. Men kanskje er det noe å lære i form av visse typer adferd som øker sannsynligheten for å få og beholde lederroller, og skape gode resultater gjennom lojale medarbeidere. Uten å måtte gå på akkord med det etiske.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv 22.12.2024: https://www.dn.no/ledelse/ledelse/linda-lai/dn-ledelse/hvorfor-er-morke-personlighetstrekk-sa-vanlige-blant-ledere/2-1-1756588