Holtes hovedbudskap er rett

En rød tråd i Martin Bech Holtes bok «Landet som ble for rikt» er at målet for den økonomiske politikken må være høyest mulig velferd for innbyggerne. For å oppnå dette må fokus for økonomisk politikk være forbedringer av incentiver og markedsstrukturer.

Fagfolk som leter, vil lett finne feil og unøyaktigheter i Holtes tekst. Å sitte med rød retteblyant når en med omfattende næringslivserfaring har skrevet bok om samfunnsøkonomi, kan fort fremstå som en presteøvelse fra en forgangen tid hvor man nekter å se skogen for bare trær. Det er kontraproduktivt.

Når så mange liker boken – når markedet har talt – er det i seg selv grunn til å søke etter innsiktene i boken.

En mulig grunn for suksessen er at mange oppfatter hovedbudskapet til Holte som selvsagt, samtidig som det i stor grad er fraværende i det økonomiske ordskiftet. For de aller fleste synes det antagelig åpenbart at målet for den økonomiske politikken må være høyest mulig velstand, hvor økonomisk velstand er en funksjon av nivå på privat konsum, kvalitet og omfang av offentlige goder og fritid. Like opplagt synes det at kjernen i politikken for å oppnå dette må være å sørge for at innbyggere og bedrifter har så sterke incentiver som mulig til å skape og utvikle varer og tjenester som andre setter pris på.

Selv om dette antagelig er opplagt for de fleste, synes den offentlige økonomiske debatten å være mer opptatt av andre, økonomisk sett mindre relevante forhold.

Ett eksempel er oppmerksomheten om «stabilisering» fremfor nivået på velferd og at dette nivået må være så høyt som mulig. Satt på spissen: Det spiller ikke så stor rolle om velstand og velferden er høy eller lav så lenge den er stabil.

I stedet for incentiver og markedsstrukturer, presenteres historiefortellinger om «budsjettimpulser», «aktivitetskorrigering», «press i økonomien» og andre forhold som i neglisjerbar grad påvirker vår produktive kapasitet.

Det kan også synes som enkelte glemmer at målet er innbyggernes velstand og at staten ikke er et mål i seg selv. I økonomisk forstand er staten strengt tatt ikke noe mer en koordineringsmekanisme og et instrument for at vi som fellesskap skal være så produktive som mulig sammen og oppnå så høy velstand som mulig.

Landet som burde ha vært enda mye rikere

De tre viktigste institusjonene for utforming av økonomisk politikk – Finansdepartementet, Norges Bank og Statistisk sentralbyrå – har alle makroøkonomiske modeller. Symptomatisk nok så har ingen av disse sentrale politikkmodellene den relevante makroøkonomiske målfunksjonen slik Holte har. I stedet er målet «stabilisering» eller fremskrivninger.

Nivået på og potensiell vekst i velferd – presist det økonomisk politikk må søke å forbedre – tas gjerne for gitt(!)

I beste fall hadde fokus på irrelevante forhold bare vært støy. Problemet er om det står i veien for og er bekvemme unnskyldninger for ikke å gripe fatt i de vanskelige (mikro-) økonomiske avveiningene og potensielle reformene som kunne forbedre incentiver, markedsstrukturer og vår produktive kapasitet.

Holte har uten sammenligning mye mer erfaring enn meg med hvordan organisasjoner fungerer. Det virker imidlertid rimelig at en nasjon i likhet med andre organisasjoner må være på tærne og aktivt søke å gjøre det rette. Holte argumenterer for at det var en offensiv utfordrer-holdning som preget Norge på 1990- og begynnelsen av 2000-tallet hvor vi grep tak i reformer som bedret incentiver og markedsstrukturer, men at vi nå er blitt tunge i sessen: Mens vi tidligere ønsket å hevde oss og vise verden at vi duger, er omkvedet nå at «vi er jo verdens rikeste land, så vi må ta oss råd til dette også».

For å belegge dette viser Holte masse data. Flere har hengt seg opp i disse og Holtes tolkninger av dem, og har forsøkt å avfeie boken på grunnlag av dette. Det må imidlertid være bedre å ha den rette målfunksjonen og stille de rette spørsmålene, men så ta feil i noen av argumentene, enn å besvare irrelevante spørsmål til perfeksjon.

For folk flest er det antagelig intuitivt opplagt at vi må være offensive på nasjonens vegne, at målet for politikken må være høyest mulig velferd, at midlene er gode incentiver til arbeid for å skape og produsere varer og tjenester som andre verdsetter, og at mange andre historiefortellinger i stor grad er distraherende støy.

I eventyret «Keiserens nye klær» sa den lille gutten høyt det alle hadde sett. Når Martin Bech Holte har formidabel suksess, kan det skyldes at han får det store bildet riktig og setter ord på det mange observerer og kjenner på.

Det boken imidlertid også kunne kritiseres for, er det at tittelen er misvisende. En mer presis tittel i bokens ånd ville vært: «Landet som burde vært enda mye rikere».

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/kronikk/okonomi/oljepengebruk/produktivitetsvekst/holtes-hovedbudskap-er-rett/2-1-1769567