Hvorfor er ikke Norge medlem av EU?

30 år er nå gått siden folkeavstemning om medlemskap i EU. Den førte ikke Norge inn i politisk eller økonomisk kaos, slik brexit ble for britene. Statsminister Brundtland tolket nemlig folkeavstemningen som et nei til norsk medlemskap i EU, men ikke et nei til norsk integrasjon med EU. Hun ble sittende og satte umiddelbart i gang med å berge EØS-avtalen. Marsjordren var: Tettest mulig integrasjon, men ikke medlemskap.

Resultatet tredve år senere er klart: Norge er europeisert. Norge har tatt inn en stor andel av EUs politikk og regler. Samarbeidet er stadig utvidet til nye områder og man har laget nye avtaler. EU og EØS er også blitt utvidet geografisk. Norge har også frivillig tilpasset seg EU på områder der vi ikke har avtaler. Flere omfattende utredninger har vist at denne tilpasningen har gitt positive effekter.

Norge er nå både innenfor og utenfor. Regulatorisk er vi nesten helt innenfor, politisk er vi nesten helt utenfor.

Ingen har illustrert det bedre enn VGs illustratør Roar Hagen som har utallige varianter der Norge er prammen som trekkes i kjølvannet bak skipet Europa.

Den brede koalisjonen som dannet neiflertall i 1994 representerte ikke noen samlet politisk visjon og de fikk aldri noe mandat for en annen kurs. Tilpasningspolitikken har derimot hele tiden hatt bred støtte i stortinget. Alle regjeringer har vært med, også de partiene som i opposisjon liker å kalle seg EØS-motstandere. Ingen regjering har sprukket på EU/EØS siden 1994. Det har selvsagt vært spenninger og dragkamper underveis, men da som regel om noen få enkeltsaker og direktiver, ikke om hovedlinjen.

Kontrasten mellom stor intensitet og skarp konflikt om norsk EU medlemskap, og hverdagsintegrasjonens likegyldighet og konsensus er slående.

Utviklingen i Norge er da også ganske lik den vi finner i våre naboland Sverige, Finland og Danmark. Tilpasning har derfor gjort at et fullt EU-medlemskap i morgen ikke vil være like radikal endring som medlemskap var i 1994.

Norsk pragmatisme

Men, vi har fortsatt svært sterk motstand mot EU-medlemskap, (30 prosent ja i en nylig måling). Valgforskerne har lenge vært fascinert av stabiliteten i EU-saken, også mellom resultatet 1994 og 1972. De har derfor lagt stor vekt på strukturelle forhold, som Norges geografi og historie, og betydningen av skillelinjene i norsk politikk, spesielt sentrum-periferi dimensjonen, og Nei-sidens evne til å mobilisere langs disse dimensjonene.

Tredve år senere har urbanisering og modernisering trolig svekket skillelinjene, men vi har likevel et politisk system der flere partier kan mobilisere på EU-motstand eller Oslo- eller elitekritikk. Det er likevel neppe noe strukturelt som i dag gjør at Norge ikke er medlem av EU, snarere har det med norsk pragmatisme å gjøre. La meg nevne fire faktorer:

1. Norge har god økonomi og har unngått dype kriser. De fleste land blir med i EU fordi de ønsker økt velferd eller økt sikkerhet. Kriser eller eksterne sjokk har ofte utløst medlemskap. Norge har gått bra, og til tider bedre enn EU, mye takket være petroleum. Vi har så langt ikke hatt, eller opplevd at vi har hatt, en tilstrekkelig dyp krise, hverken økonomisk, sikkerhetspolitisk, eller i forhold til tillit til de styrende. 
2. Tilknytningsmodellen har fungert. Politisk fungerer modellen som et kompromiss. Den har også holdt noenlunde administrativt og konstitusjonelt. EU har også så langt vært villig til å finne plass til Norge på stadig nye områder. Mange av dagens politikere sier at de egentlig foretrekker medlemskap i EU, men de er redd for å tape, eller frykter at egen koalisjon vil sprekke, så de har berøringsangst.
3. Gevinstene av medlemskap er uklare. Fordi vi nesten er med, er det mange som ikke ser gevinstene av å bli helt med. Samtidig har man bygd opp stor toleranse for kostnadene av å stå utenfor. Norske politikere, velgere og bedrifter, er vant med, og aksepterer, at Norge ikke deltar der beslutninger fattes. Det er blitt komfortabelt, og man har fått trening, i å stå på gangen eller være lobbyist. Norske velgere og borgere vet også svært lite både om EØS og EU.
4. På tross av at Norge er vevd tettere sammen med EU, politisk og økonomisk,er Europa blitt mer perifert i nordmenns identitet. Thomas Hylland Eriksen og Iver Neumann beskriver godt hvordan nordmenn ser EU og Europa primært som et sted for ferie og rekreasjon, og kanskje en kilde til arbeidskraft. Europa som et politisk prosjekt, der Norge inngår og har en plass, finnes knapt, derfor underspilles også den europeiske dimensjonen ved norsk samfunnsutvikling.

Min spådom har lenge vært at Norge neppe blir medlem av EU før vi står i en økonomisk eller sikkerhetsmessig krise, eller at tilpasning langs det parallelle sidesporet ikke lengre er mulig. Trolig er vi allerede i, eller står foran, en stor og dyp sikkerhetspolitisk krise, og vanskene med å ligge på sidesporet øker. Flere synes å erkjenne det, men så langt synes ikke mange nok å tenke at medlemskap er løsningen. Finlands og Sveriges vei til Nato viste at opinionen kan endres raskt.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/globalt/eu/eos/okonomi/hvorfor-er-ikke-norge-medlem-av-eu/2-1-1745300

Illustrasjonsbildet er KI-generert.