Skatter som hopper opp og ned hvert fjerde år er et samfunnsøkonomisk onde. Vær så snill, politikere: Gi oss et bredt forankret skatteforlik som kan stå en stund.
Skattenivå og utforming av skattesystemet er politiske valg. Noen ønsker høy skatt for å finansiere en stor velferdsstat og mye omfordeling. Andre ønsker lav skatt, liten stat og lite omfordeling.
Det betyr at vi i et demokrati må tåle en viss variasjon i skattesystemet, i takt med at innbyggernes politiske preferanser endrer seg.
Dessuten kan økonomien forandre seg over tid, eller vi kan lære noe om økonomien vår som vi ikke visste før. Da kan det også være bra å justere skattesystemet.
Men: Variable skatter er i seg selv et samfunnsøkonomisk onde. Uansett hva vi måtte ønske av fordeling: Vi taper på at skattesatser hopper opp og ned.
Dette kan forklares på mange måter. Jeg prøver med to aktuelle eksempler.
Først, den velkjente grunnrentebeskatningen av havbruk. Den er utformet som en flat skatt på overskudd i bransjen. Det er velkjent at slik skatt er nøytral, det vil si ikke hemmer verdiskaping – dersom den er konstant over tid.
Staten er da i praksis en medeier som skyter inn penger gjennom «negativ skatt» når det investeres. Så får staten sin del av gevinsten når inntjeningen er positiv.
Men hvis skatten først er null i en investeringsfase, og så positiv når kapitalen kaster av seg, svekkes åpenbart incentivet til å investere. Og andre veien, hvis skatten nå er 25 prosent og alle venter at den skal halveres av neste regjering, blir den heller ikke nøytral. Da blåser vi opp incentivene til investeringer i dag, som staten dekker 25 prosent av, og som kaster av seg om et par år, når skatten er halvert.
Det andre eksempelet er kombinasjonen av fritaksmetode med selskaps- og utbytteskatt. Grovt sett er det summen av de to skattene som sier hvor mye overskudd eierne må dele med staten.
La oss si at selskapsskatten er 20 prosent og utbytteskatten 35 prosent, i sum 55 prosent. Da kan eierne plassere 80 prosent av overskuddet i et holdingselskap hvert år. Så, etter 20 år, kommer en ny regjering og bytter om på skattene: 25 prosent selskapsskatt, 30 prosent utbytteskatt.
Da kan eierne ta utbytte fra holdingselskapet. Den totale skatten er da i effekt ikke summen av de to satsene likevel, men bare 50 prosent.
Det siste eksempelet er et skremmeskudd til venstresiden: Variable skatter gir opsjonsverdier til de rike. De som har råd, kan flytte rundt på pengene sine og vente med å utbetale utbytte til utbytteskatten er blitt lav.
Slik praksis er likevel neppe noen gratislunsj for kapitaleiere over tid. For ønsket om en viss kapitalbeskatning ligger jo der, hos velgerne. Så når folk flest ser at de rike utnytter fritaksmetoden til å skvise ned sin effektive skattesats, vil det berede den politiske grunnen for økte skattesatser på kapitalinntekt. Etter neste stortingsvalg kan summen av de to skattene da brått bli 70 prosent, ikke 55 prosent.
Og: Formuesskatten viste seg virkelig som den sikreste måten å riste penger ut av kapitaleiere – den dobles. Og fritaksmetoden, som egentlig har en god faglig forankring? Den ryker.
Kapitaleierne er ikke tjent med slikt.
Vi står overfor en avveining. På den ene siden: demokratiske idealer og sunn fornuft om å justere kartet når terrenget endrer seg. På den andre siden: langsiktig tapt verdiskaping når skatten hopper opp og ned.
Min forståelse er at norske politikere tradisjonelt har vært gode til å balansere dette. Med jevne mellomrom: en skattekommisjon. Så: bredt forlik mellom de politiske partiene, inspirert av kommisjonen.
Det virker som om dagens politikere har forlatt den linjen. Det er i så fall et veivalg som de aller fleste nordmenn sannsynligvis vil tape på i lengden.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/okonomi/skatt/formuesskatt/utbytteskatt/et-bredt-skatteforlik-na-var-sa-snill/2-1-1747090