Vi vet hvem de beste lederne er

Personlighetstrekk reflekterer hvordan vi typisk tenker, føler og handler. At det skal være sammenheng mellom slike trekk og ledelse kan spores helt tilbake til Francis Galtons arbeider fra 1869. Dette kalles gjerne «the great man theory» i ledelsesforskningen.

Gjennom en oppsummering i 1974 fant imidlertid forskeren Stogdill at det var kun ubetydelige og varierende sammenhenger mellom personlighet og ledelse. Stogdill mente derfor det var lite fruktbart å satse videre på denne forskningen.

Det var først etter at fem-faktor modellen for personlighet ble etablert i i løpet av 1980-tallet at dette synet endret seg. I 2002 publiserte Timothy Judge og kolleger en oppsummerende artikkel om personlighetstrekk som endret det tidligere synet radikalt.

Artikkelen viste at det var til dels sterke sammenhenger mellom fem-faktor modellen og ledelse. Noen år senere ble mye av det samme, men basert på annen forskningsmetodikk, funnet i en ny oversiktsstudie. Slike funn fikk i ettertid betydning for en rekke nyere studier av personlighet og ledelse.
 
I den praktiske verden ble funnene ansett som nyttig kunnskap for de som ansetter ledere, og ikke minst for de som har hatt ønsker om større selvinnsikt og utvikling i lederrollen.

Nå har det kommet en helt ny oppsummerende artikkel av Javalgi og kolleger. Den nye artikkelen inkluderer et betydelig større antall studier enn det Judge og kolleger kunne inkludere og de utvidet dessuten perspektivene på flere områder.

Følelsesmessig stabile, ekstroverte, åpne og planmessige

I hovedsak viser resultatene fra dette nye studiet at det fortsatt er samme type sammenhenger mellom femfaktormodellen for personlighet og ledelse som i Judge og kolleger sitt studium fra 2002, dog med en liten kulturell variasjon. Dyktige ledere er fortsatt følelsesmessig stabile, ekstroverte, åpne for nye erfaringer, omgjengelige og planmessige.

Forskerne fant at særlig trekkene ekstroversjon og omgjengelighet hadde sammenheng med relasjonsorientert ledelse som igjen hadde sterk sammenheng med effektivitet. Denne sammenhengen var litt sterkere i kollektivistiske kulturer enn i individualistiske kulturer.

Forskerne undersøkte også betydningen av en nyere modell for personlighet som inkluderer både den ovennevnte fem-faktor modellen og en sjette faktor som kalles ærlighet-ydmykhet.

Ærlighet-ydmykhet hadde relativt sterk sammenheng med effektivitet i rollen som leder. Man kan tolke dette funnet som at ledere, i tillegg til profilen på de øvrige fem trekkene, bør være ydmyke og ærlige og at dette kan indikere en ledelsesform som gir tillit.

Alternativt kan man tolke dette funnet som at fravær av ydmyket og ærlighet, som man lett kan forbinde med enkelte personlighetsforstyrrelser, er meget ugunstig for tillitsskapende ledelse.

I forskning på personlighet og jobbadferd mer generelt har ærlighet-ydmykhet vært sterkere forbundet med såkalt «counterproductive work behaviors» enn med hjelpende adferd og effektivitet i jobben. Muligens kan derfor fravær av ærlighet-ydmykhet forbindes med menneskets «mørkere sider» og i mindre grad «normal personlighet» som vi forbinder med fem-faktor modellen.

Resultatene understøtter at personlighet og ledelse har viktige sammenhenger. Gitt at god ledelse ikke er enkelt, så bør resultatene gi føringer når organisasjoner skal ansette ledere og når man skal utvikle lederes ferdigheter gjennom bevisstgjøring, refleksjon og trening.

For ordens skyld: Jeg forsker på personlighetspsykologi, har oversatt en personlighetstest publisert av et test-forlag, og jeg har utviklet egne tester. Kronikken er uansett basert på andres publiserte forskning hvor alle resultater kan inspiseres.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/innlegg/ledelse/personlighetstester/psykologi/vi-vet-hvem-de-beste-lederne-er/2-1-1715850