Når ulikhet former demokratiet

Årets nobelprisvinnere i økonomi, Daron Acemoglu, Simon Johnson og James A. Robinson, har viet sine karrierer til å forklare hvorfor noen land lykkes med å innføre inkluderende institusjoner som fremmer økonomisk vekst, mens andre ikke gjør det. Forskningen deres kan også hjelpe oss med å forstå hvorfor mennesker stemmer frem en president som svekker demokratiske institusjoner – noe som er særlig relevant nå i forkant av presidentvalget i USA.

Da jeg begynte å studere samfunnsøkonomi, lærte jeg om alle fordelene ved internasjonal handel. Dette var i 2010, like etter finanskrisen. På denne tiden opplevde min fars bedrift, som leverte produkter til det norske dagligvaremarkedet, sterk konkurranse fra lavkostland, som Kina. Tidligere konkurransefortrinn, som inkluderende arbeidsmiljø, miljøsertifiseringer og personlig kontakt, virket plutselig mindre relevante.

På tross av dette forsøkte jeg entusiastisk å overbevise ham rundt middagsbordet: «Men pappa, globalisering vil være til fordel for alle parter!»

Etter hvert innså jeg at de teoretiske fordelene ved globalisering og internasjonal handel ikke alltid gjenspeiles i virkeligheten for enkeltmennesker. Makroøkonomer har begynt å fokusere mer på fordelingseffekter, ikke bare på aggregert vekst og gjennomsnittlig velferd. Studier som Autor, Dorn og Hansons «The China Syndrome» fra 2013 viser hvordan importkonkurranse kan ha negative effekter på lokale arbeidsmarkeder.

Berettigede bekymringer

Dette fenomenet er tydelig i nettopp USA, hvor mange arbeidere i industriregioner har mistet jobben på grunn av konkurranse fra utlandet. Det blir for enkelt å avfeie disse menneskene som «vanskelige» uten å forstå deres situasjon. Hvordan ville vi selv reagert dersom vi mistet jobben og vår kompetanse ble verdiløs?

For øvrig et høyst aktuelt spørsmål, nå som kunstig intelligens snart kan skrive denne teksten for meg.

Trump har appellert til slike velgere ved å love å gjenreise industrien, beskytte amerikanske arbeidsplasser og utfordre globaliseringsprosessen som mange føler har gått på bekostning av dem.

Man kan si mye om Trump, men han har gitt en stemme til de som føler seg marginalisert i den moderne økonomien. Hans budskap resonnerer hos dem som opplever at deres bekymringer ikke blir tatt på alvor. Som Acemoglu påpekte i en artikkel i Project Syndicate i 2023, må sentrum og venstresiden erkjenne at de fleste Trump-tilhengere har berettigede bekymringer («legitimate grievances»).

Artikkelen «Why Do Voters Dismantle Checks and Balances?» fra 2013, skrevet av Acemoglu, Robinson og NTNU-professor Ragnar Torvik, forklarer hvorfor velgere kan ønske å støtte politikere som svekker demokratiske institusjoner. Selv om eksemplene primært er hentet fra land som Bolivia, Ecuador og Venezuela, er analysen relevant for å forstå de populistiske strømningene i USA i dag.

I land med stor økonomisk ulikhet, hvor omfordeling fra myndighetene anses som verdifullt for et flertall av velgere, kan det være naturlig for dette flertallet å stemme frem en president som er på deres lag og dermed prioritere kortsiktige, økonomiske gevinster, fremfor langsiktig stabilitet.

Svekkede demokratiske institusjoner kan fremstå som en akseptabel pris å betale, dersom man kan oppnå mer omfordeling til seg og sine.

Når jeg nå tenker tilbake på samtalene med pappa rundt middagsbordet, ser jeg at det var naivt å argumentere med teorier om spesialisering og komparative fortrinn. Store omveltninger i samfunnet kan ha uheldige fordelingseffekter. Derfor er det viktig å analysere disse effektene på individnivå.

For til syvende og sist handler det om mennesker og deres livskvalitet.

For å opprettholde tilliten til våre institusjoner er det essensielt at de som taper, enten som følge av globalisering – eller kunstig intelligens – ikke blir oversett.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/innlegg/okonomi/politikk/globalisering/nar-ulikhet-former-demokratiet/2-1-1727576