Kronen og produktivitetsveksten er svak og oljepengebruken rekordhøy. En realitetsorientering må til, der politikerne erkjenner utfordringene og finner andre løsninger enn å bruke mer oljepenger.
Denne uken la regjeringen frem statsbudsjettet for 2025, og igjen ser vi en betydelig økning i oljepengebruken. Anslaget for neste år er på 460 milliarder kroner, tilsvarende om lag 25 prosent av statsbudsjettets utgifter.
Nesten hver fjerde krone staten bruker, tas altså direkte fra Oljefondet.
Økningen i oljepengebruken, det såkalte strukturelle oljekorrigerte budsjettunderskuddet, skjer i et tempo som overgår veksten i fastlandsøkonomien. I 2025 vil oljepengebruken utgjøre nesten 11 prosent av brutto nasjonalprodukt (bnp) for Fastlands-Norge, opp fra 10,4 prosent i 2024. Til sammenligning utgjorde budsjettunderskuddet i Sverige under én prosent av bnp i 2023, mens EU-snittet lå på rundt 3,5 prosent, ifølge Eurostat.
Forskjellen mellom Norge og EU er naturligvis at vi bruker oppsparte midler fra Oljefondet til å dekke underskuddet, mens EU-landene låner penger. Handlingsregelen, som politikerne styrer etter, tillater bruk av inntil tre prosent av Oljefondets verdi, den såkalte forventede realavkastningen. Og siden fondet har vokst kraftig, har også rommet for oljepengebruk økt. Det bør det ikke lenger.
For det første gjør en høy andel av offentlige utgifter finansiert gjennom oljepengebruk oss sårbare for endringer i fondets verdi. Det gir også betydelig usikkerhet i planleggingen fremover, for hvor stort vil fondet bli?
For det andre: Dersom vi fortsetter å øke oljepengebruken i tråd med handlingsregelen, vil oljepengebrukens andel av bnp øke videre de neste 10–15 årene, før den gradvis skal reduseres, ifølge Perspektivmeldingen. Hvorfor planlegge for å øke oljeavhengigheten i offentlige finanser bare for å måtte kutte senere?
Handlingsregelen har derfor, etter min mening, utspilt sin rolle. Den sier i hvert fall lite om budsjettansvar, slik enkelte politikere kan synes å tro. I stedet bør vi jevne ut toppen og holde oljepengebruken som andel av fastlandsøkonomien rimelig stabil, justert for konjunkturer.
Med tiden vil oljepengeandelen også måtte reduseres, men ved å spare mer nå, står vi bedre rustet til å møte fremtidige utfordringer som en aldrende befolkning, lav produktivitetsvekst og omstilling av norsk økonomi.
Ansvarlighet i oljepengebruken bør i stedet handle om hvilken grad oljepengebruken er tilpasset norsk økonomi, samt hva vi får igjen for pengene vi bruker. Dette var jo også en del av intensjonene bak det finanspolitiske rammeverket.
Hva er det norsk økonomi trenger?
Norge har et relativt høyt skattenivå, og lite av oljepengene er blitt brukt til å redusere det samlede skattetrykket. Inntektsskatten burde for eksempel ha vært redusert kraftig, slik skatteutvalget ledet av Ragnar Torvik foreslo. Det ville ha stimulert arbeidstilbudet og bidratt til å skape nye jobber, noe norsk økonomi absolutt trenger.
I stedet har oljepengebruken primært vært brukt på å øke offentlige utgifter. Offentlig forvaltnings samlede utgifter utgjør nå 62 prosent av bnp for Fastlands-Norge, sammenlignet med litt over 40 prosent i OECD. Og pengebruken er blitt spredt ut på alt, uten tydelige prioriteringer. Vi bruker nå mer enn de andre nordiske landene på helse, sykepenger, uføretrygd, investeringer og subsidier, som andel av bnp.
Man kan spørre seg om vi får mer igjen for pengene vi bruker enn de andre nordiske landene, eller om det er blitt mindre effektivt å drifte Norge. Med fallende produktivitetsvekst er det mye som tyder på at det er det siste.
Og budsjettet for 2025 fortsetter i samme retning. Nesten alle sektorer får mer, og forsvar og sikkerhet får betydelig mer. Men noen kutt er det. For mens regjeringen fortsetter å øke subsidiene til landbruk og kraftkrevende industri, kuttes bevilgningene (reelt) til forskning og høyere utdannelse. Og innenfor samferdsel subsidieres ferge i distriktene, mens for den mer sentrale Ringeriksbanen blir det stopp. Ingen av delene er særlig fremtidsrettet.
Norge står foran flere store utfordringer, som krever målrettede prioriteringer over flere år. Som flere nå påpeker, herunder Draghi-rapporten for Europa, OECD-rapporten for norsk økonomi og Perspektivmeldingen, ligger produktivitetsveksten i Norge under OECD-gjennomsnittet, og norske bedrifters vekstevne etter oppstart er blant de svakeste i OECD.
Kronen har svekket seg betydelig, og fremover vil vi mangle arbeidskraft. I tillegg har vi et høyt og voksende sykefravær og en høy andel på uføretrygd.
Forslaget til statsbudsjett bidrar ikke til å løse disse utfordringene.
Norske politikere har tidligere vist evne til å samle seg om viktige saker og har gjennom årene blitt enige om flere store forlik. For eksempel kom de til enighet om langtidsplanen for Forsvaret. Kanskje er det rom for en realitetsorientering på tvers av politiske partier, der utfordringene anerkjennes og man finner gode løsninger som ikke bare fører til økt oljepengebruk og spredte bevilgninger?
Med stortingsvalg neste år er det vel for mye å håpe på.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/okonomi/okonomi/makrookonomi/statsbudsjettet-2025/medisinen-som-norsk-okonomi-trenger/2-1-1721355