Forskningen på rådgiving og rådtaking tyder på at vi ikke bruker rådene vi får fra andre i stor nok grad. Men det populære TV-programmet «Alle mot 1» viser at i noen situasjoner hører vi ganske mye på råd – selv om disse rådene ikke er så gode.
«Alle mot 1» er et fantastisk nerdete TV-program som lar deltakere få bryne seg på spektakulære og snodige gjetteoppgaver: Hvor lang tid bruker en rullestolbruker på å komme seg OPP bob-banen i Lillehammer? Hvis ti pensjonister skal prøve å fullføre en bilbanerunde på et dataspill innen tre minutter, hvor mange får det til?
I løpet av fem sesonger har programmet levert en rekke gode TV-øyeblikk – men kan vi også lære noe nyttig av serien?
Rådtaking i TV-studio og i laboratoriet
Etter å ha sett en del på «Alle mot 1», innså vi at programmet kunne gi svar på et spørsmål vi som beslutningspsykologer er opptatt av, nemlig: i hvor stor grad hører folk på rådene de får?
Deltakerne i studio som prøver å gjette det riktige svaret (og komme nærmere enn det folk hjemme svarer via appen) får råd fra tre ulike kilder i løpet av programmet: kjendiser i studio, venner/kjente i studio, og det gjennomsnittlige svaret fra innbyggere i hjemkommunen. Ut fra hva andre har svart, kan deltakeren velge å justere svaret sitt eller ikke.
Dette oppsettet minner forbausende mye om hvordan forskere studerer rådgiving i laboratoriet.
I laboratorieeksperimenter svarer gjerne deltakere på quiz-spørsmål, får råd fra andre, og mulighet til å justere sine svar. Konklusjonen fra rekken av laboratorieforsøk på rådgiving er at folk ikke hører nok på rådene de får. Vi er for opphengt i våre opprinnelige svar, og ender opp med å være mindre treffsikre enn vi ville vært om vi la oss midt mellom vårt eget og rådgiverens forslag.
Vårt spørsmål var dermed om vi ville se det samme i «Alle mot 1», hvor det er mye mer oppmerksomhet på beslutningstakeren, og mye mer penger på spill enn man noensinne har i vanlige laboratorieforsøk.
Vi setter pris på råd
Vi kodet all den relevante informasjonen fra de fem første sesongene av serien: hvor mye penger stod på spill, hva svarte deltakeren, hva svarte Norge, hva sa «rådgiverne», hva var det riktige svaret, og viktigst for våre formål: brukte deltakeren råd og i så fall, hvor mye hørte hen på rådet? Resultatene var tydelige.
For det første: folk setter pris på rådene de får. Hjelpemidlene brukes oftest på de tre siste rundene, når mest penger står på spill. For øvrig brukes gjerne kjendisrådet først, etterfulgt av råd fra venner, mens rådet fra hjemkommunen (som er basert på hva et mye større antall personer mener) spares til slutt.
For det andre: folk hører mer på rådene de får enn man vanligvis finner i laboratoriet. Vi regnet ut i hvor stor grad folk hører på rådene på en skala fra 0 (deltakeren ignorerer rådet og blir på sitt opprinnelige svar) til 1 (deltakeren tar rådet helt til følge, og svarer det samme som rådgiver), der 0.5 betyr at man svarer midt imellom sitt eget og rådgiverens forslag. I laboratoriet ligger folk vanligvis rundt 0.4, som betyr at de hører mer på seg selv enn på rådgiveren. I «Alle mot 1» ligger gjennomsnittet på 0.58, noe som viser at folk hører mer på rådgiveren enn på seg selv!
Hvorfor hører folk mer på råd i «Alle mot 1»?
Det kan være flere grunner til at vi finner andre resultater i TV-showet enn i lab-studiene. For det første har vi pengene. Det er noe annet når 50.000 kroner er på spill enn når 50 eller 5 kroner er på spill, slik det ofte er i laboratoriet.
Kanskje gjør den økte innsatsen at folk er mer interessert i å ta høyde for andres meninger. For det andre har vi oppmerksomheten. Når 600.000 seere følger med på hva du gjør, er det kanskje ikke så rart om du hører mer på andre, både for å virke som en hyggeligere person, men også for å ha noen å skylde på hvis ting går galt.
En tredje mulighet er de merkelige oppgavene. Det er få som kan kalle seg eksperter på de ulike oppgavene i «Alle mot 1», og når oppgavene er såpass vanskelige synes man kanskje rådgiverens gjetning er like god eller dårlig som sin egen.
Kan man slå spillet?
Uansett hva som er forklaringen på hvorfor folk følger rådene i større grad, er det et annet spørsmål som kanskje vil oppta fremtidige deltakere i programmet, nemlig: hvordan burde jeg bruke rådene jeg får? Bør jeg legge meg midt i mellom, høre mest på rådgiveren, eller stå på min egen mening? Etter grundige undersøkelser har vi kommet fram til at svaret er: gjør hva du vil, det har ikke så mye å si.
Vi forsøkte å regne ut hvilken strategi som ville lønne seg i spillet. Det viste seg at rådene folk fikk ikke var så veldige gode, så det hjelper ikke i særlig grad å høre på rådene man får. På den annen side: folks egne gjetninger er heller ikke spesielt gode, så man gjør det ikke bedre ved å holde på sin opprinnelige mening. Det er mye som tyder på at oppgavene er såpass vanskelige at det å identifisere det beste svaret er en svært utfordrende oppgave, og da blir vårt råd til deltakerne at de heller bør prøve å ha det så gøy som mulig og ikke ta det for tungt når de bommer.
Lærdommer for praksis
Selv om de færreste av oss skal spille «Alle mot 1», tror vi allikevel at det kan være mye å lære av programmet.
I løpet av livet vil alle mennesker ta viktige beslutninger, der mye kan stå på spill, enten det er penger eller følelsesmessige verdier, og kan komme til å få råd fra andre. Resultatene vi fant tyder på at i slike situasjoner er det ikke sikkert vi trenger å være nervøse for laboratorieresultatene som tyder på at vi hører for lite på andres råd.
Når det er komplisert å vite hva som er det riktige svaret, og når det ikke er grunn til å tro at noen er større eksperter enn andre, tyder våre funn på at vi hører nokså mye på råd. I slike situasjoner er det ikke gitt at rådgiving handler om å finne fram til det ene riktige svaret, men heller om å kartlegge ulike alternativer, eller å samle sosial støtte for det valget man ender opp med å ta.
Referanse:
Denne forskningen ble først omtalt av NRK i saken "Hvem kan vi stole på?", publisert 28.09.2024.
Foto: Jørgen Opaker / Nordisk Banijay