Norge skal lage en nasjonal sikkerhetsstrategi. Det fordrer ledelse og styring.
Stortinget besluttet i sommer at regjeringen skal utarbeide en nasjonal sikkerhetsstrategi. Norge har allerede et omfattende planverk knyttet til sikkerhet og trusselvurderinger, men vi har ikke tidligere hatt en samlet nasjonal sikkerhetsstrategi.
Bakgrunnen var at både Forsvars- og Totalberedskapskommisjonen pekte på svakheter i det norske sikkerhetsarbeidet. Begge anbefalte at Norge fikk en overordnet nasjonal sikkerhetsstrategi for å håndtere indre og ytre trusler.
Flere forhold taler for å ha en samlet nasjonal sikkerhetsstrategi. Sikkerhetssituasjonen er mer krevende enn før. Det er viktig å klargjøre målbildet og skape et grunnlag for prioriteringer og ressursallokeringer. En nasjonal sikkerhetsstrategi kan også være viktig i dialog med borgere og bedrifter, og med allierte. Når strategien publiseres vil det også bli lettere å holde politikerne ansvarlig.
Beslutningen føyer seg i en internasjonal trend. Tyskland laget sin første «Nationale Sicherheitsstrategie» i fjor og Sverige fikk sin nye «Nationella säkerhetsstrategi» i sommer. USA har en lang tradisjon for å lage nasjonale sikkerhetsstrategier. Siden 1986 har det vært et krav at enhver president skal utarbeide en nasjonal sikkerhetsstrategi.
En gruppe forskere har nylig gjennomgått samtlige amerikanske sikkerhetsstrategier. De fant at de nasjonale interessene blir stadig mer komplekse og at sikkerhetsarbeidet blir mer sammensatt. Resultatet er at strategiene blir stadig lengre og komplekse. Den første var på fem sider, den siste på 50.
Strategier skal være fremtidsrettet, men forskerne finner at de ofte er preget av egen samtid eller nær fortid. Avskrekking dominerte på 1980-tallet, terror på 2000-tallet, og nå handler det om strategisk konkurranse, geopolitikk og geoøkonomi. Interesser vektlegges ulikt over tid. Demokrati og menneskerettigheter var knapt nevnt i de første amerikanske strategiene, mens det nå er særlig stor vekt på teknologi og investeringer. Den geografiske oppmerksomheten endres også. Mens det før handlet mest om Europa, er Kina blitt mer fremtredende.
Gode strategier er dynamiske, tydelige og styrer prioriteringene
Jeg tror tre forhold vil være utslagsgivende for merverdien av en norsk nasjonal sikkerhetsstrategi:
For det første, eierskap til strategien. I mange land har man valgt en sentralisert skriveprosess. Man sørger for en klar profil og gir klare føringer fra toppen. I USA har man også hatt en tradisjon for at ledende utenrikspolitiske tenkere har satt sitt preg, som Huntington, Brzezinski, Kissinger, Nye og Rice.
Arbeidet med den svenske strategien har fulgt samme mønster. Sikkerhetsrådgiveren Henrik Landerholm spilte en sentral rolle. I Tyskland var prosessen derimot mer desentralisert. Ulike deler av forvaltningen ga innspill, og man hentet råd fra eksperter og allierte som USA, Frankrike og UK.
Begge har fordeler og ulemper. En desentralisert prosess kan bli langdryg og tannløs, der «alt blir like viktig». I en sentralisert prosess er risikoen at viktige hensyn ignoreres, eller at man ikke får tilstrekkelig bredt «eierskap».
For det andre, balanseringen av nasjonale og partipolitiske interesser. Dokumentet skal være en nasjonal sikkerhetsstrategi, men den er samtidig også regjeringens strategi. Her ligger det spenninger. Vi kan få legitime politiske prioriteringer, men også snevre partipolitiske markeringer.
Analysen av EUs rolle vil trolig bli særlig krevende. De svenske og tyske strategiene legger stor vekt på de europeiske og transatlantiske rammene. EU samarbeidet er svært sentralt for begge. Sverige nevner ikke Norden, men EU nevnes nær 40 ganger på 30 sider.
Også for Norge er den sikkerhetspolitiske siden ved EU samarbeidet blitt stadig viktigere. Norge skrev også under en ny avtale om et partnerskap med EU om sikkerhet og forsvar i år, som også legger opp til forsterket samarbeid. Det blir likevel spennende å se hvilken omtale og strategi regjeringen velger for EU-samarbeidet, spesielt når Sp har sentrale statsråder i Justis-, Forsvars- og Finansdepartementet.
For det tredje, gjennomføring av strategien. Strategier på papiret er ikke verdt stort om de ikke kan gjennomføres. Mange land har etablert nasjonale sikkerhetsråd, som er tett på statsminister eller president. Sverige etablerte nylig et nasjonalt sikkerhetsråd, som har fått et betydelig antall ressurser (70 stillinger). Den norske regjeringen kan gå den samme veien, eller velge å forsterke dagens Regjeringens sikkerhetsutvalg (RSU). Men, sentralisering kan være kontroversielt. Da den svenske utenriksministeren gikk av i høst var det knyttet til at han følte seg vingeklippet.
Dagens trusselbilde er komplekst og alvoret er stort. Det haster å få på plass en samlet strategi og et godt organisatorisk apparat. En vellykket strategi må være ærlig og fremtidsrettet. Den må være strategisk, og se utover umiddelbar krisehåndtering.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/globalt/sikkerhet/forsvar/store-regjeringen/det-haster-a-fa-pa-plass-en-nasjonal-sikkerhetsstrategi/2-1-1723895