Det er ikke domstolene som skal holde politikere ansvarlige for gjennomføring av politikk

Adele Matheson Mestad og Hannah Cecilie Brænden i Nasjonal Institusjon for Menneskerettigheter (NIM) tar i DN 26. september til orde for at Den europeiske menneskerettighetsdomstolens (EMD) dom mot Sveits, den såkalte klimadommen, bør få konsekvenser for Norge. Det ser ut til at de mener at dommen både er moralsk, politisk og rettslig riktig, og de går inn for å benytte anledningen til å utvide den norske klimaloven.

Det er gode grunner til at jurister og rettsvesenet bør overlate styringen av samfunnet til politikk og forvaltning, også kalt demokratiet.

EMD slo fast at Sveits ikke gjorde nok for å beskytte sveitsiske eldre og utsatte mot de uheldige virkningene av klimaendringene, da særlig hetebølgene. Dette ble gjort til et menneskerettslig tema, ved at klimaendringer ble ansett å krenke retten til privat- og familieliv i Menneskerettighetskonvensjonen (EMK), artikkel åtte.

Kritikken mot Sveits var først og fremst at de hadde forpliktet seg til å innføre strenge klimatiltak under Parisavtalen, uten å ha tilstrekkelig fulgt opp disse forpliktelsene. På denne måten ble Parisavtalen til et europeisk menneskerettighetsspørsmål.

Gode grunner til å være skeptisk til at dette i det hele ble et rettslig tema

Sveitsiske myndigheter har liten påvirkning på det globale klimaet, og det er ikke slik at bestemødrene kunne fått det bedre ved raske og dramatiske tiltak i Sveits.

Men viktigere: Det er gode grunner til at en domstol ikke skal bestemme innholdet i politikken, og klimapolitikk er på ingen måte et unntak fra dette. Domstolene er kykloper. De har ikke, og skal ikke ha, politisk vidsyn. Av denne grunnen er de heller ikke – naturlig nok – etablert med utrederapparater, ekspertorganer og fagdepartementer for å gi råd om hva som vil være den beste politikken.

Matheson og Brænden mener at de som innvender at dette er uheldig rettsliggjøring av politikken, ikke har skjønt at rettsliggjøring kun er ansvarliggjøring av politikerne, hvor domstolene holder politikerne ansvarlige for sine løfter. Men dette er å strekke rettsliggjøring som ansvarliggjøring for langt, hvor veldig mye juridisk aktivisme blir «ansvarliggjøring». Det er ikke domstolene som skal holde politikere ansvarlige for gjennomføring av politikk. Det er det velgerne som skal gjøre. 

For at rettsliggjøring som ansvarliggjøring skal kunne være akseptabel, må den ligge innenfor hva myndighetene med rimelighet kan forvente at domstolene kan og bør ta stilling til. Store globale temaer som klimaspørsmålet er ikke et slikt spørsmål. Hvis det var det, kan vi også spørre om ikke all kriminalitet som går utover privatpersoner også er et spørsmål om retten til privatliv i EMK artikkel åtte.

Alle stater har forpliktet seg til å beskytte sine borgeres liv og eiendom, og gjør det gjennom et utstrakt lovverk vi kaller straffeloven. Men det er et politisk spørsmål hvor store ressurser statene skal bruke på å skape nok trygghet for sine borgere, og et kriminalitetsfritt samfunn vil innebære massiv overvåkning og drakoniske tiltak.

Slike vedtak må eventuelt fattes av demokratiske organer, hvor domstolene har et ansvar for å sørge for at nettopp overvåkningen og andre drakoniske tiltak ikke krenker menneskerettighetene.

Bør ikke bli en politisk slagmark

Med dette blir den legitime domstolskontrollen den motsatte, nemlig å begrense statlig makt og politikkutøvelse, ikke å pålegge plikter om økt statlig aktivitet.

Klimaspørsmålet er heller ikke det eneste viktige globale politiske spørsmålet vi står overfor. Vi har Putin som banker på døren, Midtøsten holder på å blåse ut i total krig og Kina truer Taiwan, og med det store deler av resten av verden. Ingen av disse krisene bør håndteres i énsaksorienterte domstoler, siden de krever komplekse avveininger fra representative og berørte interesser i en åpen diskusjon, ofte med store budsjettmessige prioriteringer og konsekvenser.

De overordnede domstolene, som Høyesterett og EMD, er vaktbikkjer for oss borgere mot inngrep fra myndighetene. Menneskerettigheter er et viktig vern mot stater som går for langt i å begrense våre rettigheter, og som opptrer vilkårlig. Men de skal ikke være en pådriver for bestemte politiske interesser. Da blir hele EMK nok en politisk slagmark, med risiko for redusert legitimitet for EMD.

Til sammenligning har Høyesterett i USA i Loper Bright-saken nylig avsagt en dom som kan tolkes som en vingeklipping av miljøtilsynets offensive klimaregulering. Man skal være forsiktig med hvem man setter sin lit til.

Det er tvilsomt om dommen mot Sveits får konsekvenser for Norge. Men hvis en utvidelse av klimaloven, slik Matheson Mestad og Brænden tar til orde for, fører til at EMD i realiteten får en hånd på rattet i norsk politikk, bør det klare rådet være å deregulere norsk klimapolitikk.

Eller sagt annerledes, en rettsliggjøring vil raskt kunne være et godt argument for en mindre ambisiøs klimapolitikk, og norske myndigheter bør derfor utvise stor forsiktighet med å forplikte seg på klimapolitikkens område.

Det er alltid vanskelig for oss som brenner for visse spørsmål når ikke politiske myndigheter prioriterer nettopp den saken vi brenner for, men slik fungerer altså det representative folkestyret, uansett om man liker det eller ei.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/innlegg/klima/jus/emd/det-er-ikke-domstolene-som-skal-holde-politikere-ansvarlige-for-gjennomforing-av-politikk/2-1-1719752