Aldring og arbeidskraft – et luksusproblem

Regjeringen la frem Perspektivmeldingen 9. august. Der ble aldring trukket frem som en av de største økonomiske utfordringene fremover. Meldingen hevder at som konsekvens av aldring, bør produktiviteten og ikke minst andelen sysselsatte mellom 20 og 64 år øke.

I en artikkel som nylig ble antatt i European Economic Review, argumenterer medforfatterne mine og jeg indirekte for at dette er en upresis beskrivelse av situasjonen, og at tiltakene som blir trukket frem heller ikke følger fra det påståtte problemet.

Tre poeng fra artikkelen er direkte relevante for Perspektivmeldingen.

For det første har Perspektivmeldingen feil perspektiv på aldring. Det er galt å omtale det i dystre og negative ordelag. Tvert imot så er aldring en fantastisk velsignelse. Relativt flere eldre skyldes i noen grad lavere fødselstall, men er i stor grad en følge av at vi lever lengre og friskere liv. For velferd og velstand er lengre liv en opplagt og ubetinget velsignelse. Utfordringene for økonomisk vekst og statsfinanser er reelle, men av underordnet betydning.

De mest utviklede økonomiene i Europa har opplevd omtrent den samme demografiske utviklingen som Norge. I løpet av de siste 50 årene har forventet levealder ved fødsel økt med nesten ti år. Ifølge fremskrivninger fra FN forventes levealderen å fortsette å øke.
 
Denne bemerkelsesverdige økningen i livslengde, kombinert med en nedgang i fruktbarhet, har resultert i endringer i aldersfordelingen i befolkningene og økt gjennomsnittsalder.

Isolert sett er lengre og friskere liv utvetydig bra for vekst og velferd. Relativt færre unge og flere eldre, og dermed en økning i gjennomsnittsalderen, har vært assosiert med lavere vekst, men er et direkte resultat av lengre og friskere liv.

Gode tiltak uavhengig av aldring

For det andre er ikke reformene som Perspektivmeldingen foreslår som svar på en aldrende befolkning, direkte knyttet til aldring i seg selv. Det er for eksempel ingen umiddelbar økonomisk-logisk sammenheng fra at folk lever lengre og friskere liv til at yrkesdeltagelsen i aldersgruppen 20–64 år bør økes. Det samme gjelder for de foreslåtte reformene for å øke effektivitet og produktivitet.

Disse tiltakene fremstår som gode i seg selv, og de vil antagelig øke samlet velferd og velstand. Derfor bør de antagelig vurderes og gjennomføres helt uavhengig av aldring.

Og for det tredje er det store økonomiske spørsmålet som er direkte knyttet til aldring, og som Perspektivmeldingen derfor burde diskutert mer inngående siden aldring er «problemet»: Hvorfor pensjonerer ikke folk seg senere når forventet levealder har økt så mye?

Grunnen til at de demografiske endringene fører til lavere vekst og større press på statsfinansene, er at den effektive pensjonsalderen har endret seg så lite til tross for at folk i snitt lever lengre og friskere liv. Vi regnet på det hypotetiske tilfellet hvor den effektive pensjonsalderen hadde økt like mye som levealderen. Svarene våre tyder på at aldring da ville ha økt den økonomiske veksten og styrket de offentlige finansene.

I artikkelen vår studerer vi sammenhengen mellom demografisk endring og økonomisk vekst og forsøker å tallfeste hvor store bidragene fra demografisk endring til vekst har vært i de fire største økonomiene i Europa: Tyskland, Storbritannia, Frankrike og Italia. Resultatene våre indikerer at mens demografisk endring bidro positivt med omtrent et halvt prosentpoeng til årlig vekst i bnp per innbygger på 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, så vil demografisk endring i de neste par tiårene trekke veksten ned i størrelsesorden to-tredels prosentpoeng hvert år.

Vi analyserte så noen mulige reformer for å øke den effektive pensjonsalderen og dermed veksten, og hvordan dette ville slå ut for forskjellige grupper.

Potensielle reformer for å øke arbeidstilbudet blant eldre arbeidstagere – og dermed øke veksten og støtte større offentlige budsjetter – må veies opp mot ubehaget folk kjenner på ved lengre yrkesliv. Det kan godt hende at folk lever de aller beste livene sine dersom de i snitt kan være pensjonister i over 15 år.

Det innebærer i så fall at det økonomiske handlingsrommet blir mindre og at offentlige budsjetter må beskjæres deretter. Men også dét er langt å foretrekke fremfor kortere og mindre friske liv.

Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/forskningviser-at-/perspektivmeldingen/demografi/befolkningsfremskrivninger/aldring-og-arbeidskraft-et-luksusproblem/2-1-1707262