Staten som aksjonær kan ikke instruere Kongsberggruppens styre gjennom generalforsamlingen. Saken byr på en rekke juridiske utfordringer for den statlige eierskapspolitikken.
Noen får lønn i himmelen og andre i nær fremtid. Lederne for statlig deleide selskaper tilhører sistnevnte gruppe, og lederlønn får mye oppmerksomhet. Senest ved uttalelser fra styreleder Eivind Reiten i Kongsberggruppen i Dagens Næringsliv.
Tidligere næringsminister Jan Christian Vestre helte bensin på bålet for ett og et halvt år siden ved å endre statens eierskapspolitikk. Han truet med å bytte styrene som ikke føyet seg.
Regjeringen strammet inn for statlig deleide børsnoterte selskaper gjennom «forventninger» i Eierskapsmeldingen om senket bonustak og tilnærmet stopp i lønnsvekst for ledere. Statens lederlønnspolitikk er juridisk trøblete.
Tre juridiske utfordringer utmerker seg
Den første juridiske utfordringen med statens «forventninger» er at de er gitt i en stortingsmelding som juridisk sett ikke angår selskapene.
Styret og selskapene trenger kun å forholde seg til instrukser fra en aksjonær som vedtas på generalforsamlingen. På den måten ivaretas skillet mellom aksjonærene og selskapet.
Dette skillet er essensen i aksjeretten – at man kan investere i næringsvirksomhet uten å bli personlig ansvarlig. Aksjerettens rolledeling er staten godt kjent med.
Den andre juridiske utfordringen for staten er at loven er klar: Den gir styret monopol på å foreslå endringer i selskapets retningslinjer for lederlønn, om ikke vedtektene sier noe annet.
Staten som aksjonær kan derfor ikke instruere styret gjennom generalforsamlingen.
Jusen hindrer ikke en aksjonær i å uttrykke ønsker overfor styret og selskapet.
Styret på den andre siden kan ikke blindt ta hensyn til én aksjonærs ønsker. Dette er særlig viktig når det er flere aksjonærer i selskapet. Loven gir en rekke regler for å verne minoritetsaksjonærene.
Den tredje juridiske utfordringen for staten er at styret ikke skal ta hensyn til enkeltaksjonærers særinteresser.
Det kan være gode og forretningsmessige grunner til å legge om selskapets lederlønnspolitikk, og mye kan sies om nivået på lederlønn. Styret i Kongsberggruppen gir nå likevel klar beskjed om at de ikke lar seg instruere utenfor generalforsamling.
Det juridiske interessante ved Reitens uttalelse er begrunnelsen om at endringene ikke er i selskapets interesse. Hvem sin interesse er de da i?
Handler staten i tråd med god eierstyring?
Uttalelsen går rett i kjernen på styrets hovedoppgave, som er å ivareta selskapets interesser. Ofte er aksjonærenes interesse sammenfallende med selskapets, men ikke alltid. I dette tilfellet mener styret at statens «forventning» er «skadelig» for selskapet.
Foreslår styret endringer de mener er skadelige for selskapet, er det mer alvorlig enn at de vanskjøtter sitt tillitsverv. Forslaget bryter med selve fundamentet om skille mellom aksjonær og selskap.
Vedtas forslaget, er i tillegg kanskje styret sammen med staten delaktig i ulovlig maktmisbruk.
Det er lenge siden noen snakket om statsrabatt på selskapene hvor staten er eier. Som ledd i profesjonaliseringen av statens eierskap har staten utarbeidet og utviklet egne prinsipper for god eierstyring gjennom de siste 20 årene. Prinsipp fire, syv og ti fremhever rolledelingen mellom eier og styret, at relevant kompetanse er hovedhensynet når styret skal velges og at statlig eierskap ikke urettmessig skal være en konkurranseulempe for selskapene.
Det kan stilles spørsmål om statens forventninger til lederlønn og trussel om å kaste styrer er i tråd med statens egne prinsipper for god eierstyring.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/innlegg/jus/statlig-eierskap/politikk/staten-kan-ikke-instruere-styret/2-1-1653187