Å styrke sikkerheten fordrer samarbeid med næringslivet.
Helt på tampen av semesteret hadde Stortinget en viktig seanse. Statsministeren ga en analyse av den sikkerhetspolitiske situasjonen.
Budskapet var dystert, men tydelig: Russland organiserer seg for en langvarig konflikt og Norge er nå betraktet som en «uvennlig stat». Kina utgjør en langsiktig utfordring. Han advarte mot at den «dype freden» kan ha gjort oss alle uoppmerksomme. Landet og samfunnet «må nå være forberedt på å kunne forsvare oss», og være «klare for å kjempe for frihet».
Statsministeren presenterte et sett med tiltak og prioriteringer: forsterke eget forsvar, styrke den sivile motstandskraften, styrke samarbeidet med allierte, fortsatt støtte til Ukraina, og til slutt et forsvar for folkeretten og kampen for en velorganisert verden. Under hvert av disse punktene var det også en opplisting av ulike reformer og endringer som hadde eller skulle skje. Det var betydelige budsjettallokeringer og regulatoriske endringer, men ikke minst handlet det om endringer i perspektiver og forståelsesrammer.
Et samlet Storting
For de som følger politikken tett var det ikke mange enkeltstående nyheter, men vi fikk en samlet analyse og helhetlig fremstilling av tiltakene. Helheten tegner et bilde av en rask, omfattende og historisk endringsprosess. Alvoret i situasjonen er nå også adskillig mer tydelig, og det ble også understreket av at det var statsministeren som fremførte budskapet, og ikke utenriks- eller forsvarsminister som ville vært mer normalt. Den påfølgende debatten viste også hvor samlet det norske storting er, i både analyse, støtte tiltak og følelse av viktighet og hastverk, selv om det er noen nyanseforskjeller mellom partiene.
I denne langsiktige omleggingen Norge nå står i, er det åpenbart at Forsvaret alene ikke kan sikre Norge. Det er den samlede innsatsen fra ressursene i samfunnet som kan skape et trygt samfunn. Forsvarsmakten som nå styrkes vil utgjøre en viktig, men likevel en liten del av samfunnets samlede ressurser. Sivile ressurser er nødvendig for å understøtte forsvaret, samtidig kan en god arbeidsdeling mellom det offentlige og private bidra til mer effektiv ressursbruk. Dette gjelder mange sektorer, energi, infrastruktur, finans med mer.
En av sektorene som er, og vil være, særlig viktig i et beredskapsperspektiv er den norske maritime næringen. Norge har et stort antall rederier, en stor og moderne skipsflåte, kompetente sjøfolk, samt et nettverk av moderne havner, verft og tjenesteleverandører som kan bygge, vedlikeholde, utruste og utvikle skip. I tillegg, den maritime næringen er godt organisert, den har et beredskapssystem, det er godt samspill mellom næringen og myndigheter. Ressursene i næringen representerer sånn sett en formidabel kapasitet.
Den maritime næringen er viktig i et internasjonalt perspektiv
Men, det er ikke uten videre gitt at disse ressursene uten videre kan la seg mobilisere og utnytte. I en nylig rapport for Maritimt forum/Menon diskuteres behovet for å utvikle velegnede incentiver, rammebetingelser og kompetanse slik at den maritime næringen kan bidra i beredskapsarbeidet. Næringen og myndighetene må sammen også kartlegge og finne gode måter å håndtere kritiske sårbarheter. Det samme vil være tilfellet for andre næringer.
Den maritime næringen er også viktig i et internasjonalt perspektiv og som et norsk bidrag til alliansen.
Under den annen verdenskrig var den norske handelsflåten og krigsseilerne trolig det største og viktigste bidraget fra Norge. Tyskerne ønsket naturligvis å få kontroll over den, men det fikk de aldri. I stedet ble store deler av flåten satt inn for å bistå de allierte. Skipene bidro med avgjørende forsyning av olje, utstyr og varer som var avgjørende for de allierte styrkene. Men det kom med en stor pris, mange tusen norske krigsseilere mistet livet, mens det tok tiår før deres innsats ble tilstrekkelig anerkjent og hedret.
I de siste par årene har USA og Europa blitt stadig mer bekymret for at de har for få maritime ressurser og at kapasiteten er for liten. Makt og dominans innen det maritime domenet er forflyttet og Kina er nå ledende. Kina har for eksempel en skipsbyggingskapasitet som er 200 ganger større enn USAs. Det sier seg selv at det vil være tidkrevende og svært kostbart å rebalansere utviklingen.
Samarbeid, utnyttelse og utvikling av de maritime ressursene de vestlige landene har blir derfor viktigere. En studie av Åse Gilje Østensen og Ståle Ulriksen viste det store behovet USA har for å forflytte ressurser via sjøveien, den manglende kapasiteten USA faktisk har, og hvordan strategiske samarbeidsavtaler med Norge og norske aktører kan bidra til å avhjelpe problemet.
I en verden der Trump ligger godt an på meningsmålingene, og der den republikanske senatoren J.D. Vance mener at manglende investeringer i forsvar er å anse som en uønsket skatt europeerne har påført amerikanerne, er det klokt at Norge når toprosentmålet, men det er også viktig å se på hvordan man kan utvikle et godt samarbeid mellom offentlig og privat sektor, slik at det samlede norske bidraget til alliansen kan både utvikles og synliggjøres.
Teksten ble først publisert i Dagens Næringsliv: https://www.dn.no/globalt/sikkerhetspolitikk/langtidsplanen-for-forsvaret/krigen-i-ukraina/norsk-skipsflate-blir-viktig-i-forsvaret-av-norge/2-1-1664739