Grevinnen og Hovmesteren gjør narr av organisasjoners evne til endring. Sketsjen forteller oss noe viktig, mellom sjampanjeskvulp og snubling.
Hvert år, hver lille julaften, klinger julens glade budskap inn i alle norske hjem.
– Same procedure as last year, Miss Sophie? Same procedure as every year, James!
Vi ser sketsjen alle sammen. Vi kan den utenat og ler like hjertelig over de samme gamle poengene. Julen blir ikke helt den samme uten.
Egentlig harselerer sketsjen over vår manglende endringsevne. Vi forguder endring. Vi påbyr endring. Vi tror på endring som universalmedisin. Men egentlig ønsker ikke organisasjoner å endre seg. Sosiale systemer tenderer tvert imot til å gjendanne seg selv.
Ta sketsjen. Den spiller ut en nitrist historie. Grevinnen har i alle år feiret julen med fire gamle venner. En etter en har de dødd ut.
Mr. Pommeroy fikk sjampanjen og hikken i vrangstrupen.
Admiral von Schneider snublet og falt.
Sir Toby drakk seg i hjel.
Og Mr. Wintherbottom tapte synet og drev inn i mørket.
Men Grevinnen holdt standhaftig på tradisjonen og lot sin gamle hovmester ta rollen til den ene etter den andre av gjestene som døde bort. Til slutt var det bare grevinnen og hovmesteren igjen.
Tradisjonen og vanene overlevde alle gamle venner. Same procedure as every year!
Ethvert system tenderer til å gjendanne seg selv, til å bli det den er. Til tross for hva alle endringskonsulenter bedyrer. Hvorfor vinner vaner?
- Vaner er instruktive. Jeg vet hva jeg skal gjøre og hva de andre skal gjøre. Some sherry with the soup, madam?
- Vaner er økonomiske. Det koster lite krefter å gjenta gamle handlinger. Legg merke til hvordan hovmesterens skjenkeferdigheter stiger utover kvelden.
- Vaner gir mening. I livets tomrom fyller vanene oss med sikkerhet om at noe står urokkelig fast i tilværelsen. Hva skulle vel de to gamle menneskene og vi TV-tittere gjort uten dem?
